Fagstoff

Fremmed- og reisekontroll

Publisert: 12.04.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Et reisepass fra 1822 utstedt til kjøpmann Michael Krohn. Foto av kilde.  

Kontroll av egne borgere og utlendinger har pågått i Norge siden middelalderen. Ved konflikter eller fra impulser i Europa har myndighetene ofte iverksatt en skjerpet kontroll.

Passtvang under eneveldet

Allerede fra slutten av 1500-tallet ble det innført passtvang for utlendinger som ville reise i Norge. Dette ble ytterligere styrket ved innføringen av eneveldet i 1661. Det offentlige fikk stadig flere oppgaver, og passtvangen var gjeldende også for egne borgere i dobbeltmonarkiet. Slike lover finner man i Kristian 4.s norske lovbok, og de kan følges bakover til middelalderlovgivningen. Man måtte ha pass både for reiser innenlands og ved utenlandsreiser. Ved flytting mellom ulike prestegjeld skrev presten ut pass, og dette ble vist til presten i det nye prestegjeldet.

De europeiske fyrstehusene ønsket utover på 1700-tallet å få oversikt over egne innbyggere; hvem var statsborgere i riket! Etter den franske revolusjonen gikk kontrollen fra lokal og regional kontroll til kontroll fra statsmakten. Man fikk nå et sterkere fokus på personer som ikke var statsborgere og som måtte forevise pass.

Passtvangen opphevet

Fra 1805 var det politimestrene i byene og fogdene på landsbygda som utstedte pass til de reisende. I disse arkivene kan vi finne pass som den reisende leverte tilbake etter endt reise.

I 1860 ble passtvangen for utlendinger opphevet. Det samme gjaldt for egne innbyggeres reise i Norge. Fordelene ved ordningen hadde vist seg å være begrenset. Myndighetene mente dessuten at flytting over landegrensene var positivt for økonomien og kulturen. Fram til århundreskiftet fulgte en periode uten kontroll og dokumentasjon av utlendinger. Fra 1860-årene og til 1900 ble tallet på innvandrere tredoblet. Sammenlignet med land som Sverige, Danmark, Italia og Spania var dette høye tall. Mens Norge hadde en prosentmessig andel utenlandsfødte på opp mot 2,9 % hadde disse landene rundt 0,2–0,3 %. En tilsvarende innflytting finner man ikke igjen før på 1980-tallet.

Dombås Skysstasjon i Oppland på slutten av 1800-tallet. Foto. Overnattingssteder ble pålagt å føre protokoll over gjestene. Her fra Dombås skysstasjon.  

Fremmedloven av 1901

Den første fremmedloven ble innført i 1901. Myndighetene skulle igjen registrere og kontrollere innreisende til landet. Hensikten var ikke å begrense innvandringen, men å hindre innreise av uønskede personer som kunne være til skade for landet. Som en hjelp i dette arbeidet ble overnattingssteder pålagt å innføre alle gjester i en protokoll, og denne kunne inspiseres av politiet. Dette var en gammel ordning som var avsluttet i 1860.

Sigøynere i prærievogn med hest i Jyderup i Danmark på 1950-tallet. Foto. Den økte fremmedfrykten og plikt til vise gyldig legitimasjon rammet særlig sigøynere og tatere hardt.   

Bolsjeviken. Maleri som viser den revolusjonære bolsjeviken som en kjempe med rødt vaiende flagg som går gjennom befolkningen i en by. Oljemaleri. Myndighetene fryktet spionsvirksomhet bl.a. på grunn av revolusjonen i Russland. 

Kilde

Om grensekontroll på grunn av revolusjonær virksomhet hos russere og finner, 1921 

Økende fremmedfrykt

I årene etter 1914 og utbruddet av første verdenskrig var det en økende fremmedfrykt. I tillegg til Justisdepartementet ytret også Forsvarsdepartementet og generalstaben sin bekymring for fremmedkontrollen. Dette førte til en skjerpelse av loven og økende kontroll med visse folkegrupper og politiske aktører.

Dette medførte en utvidelse av hotellkontrollen, og hotellvertene ble pålagt å rapportere direkte til politiet. Lensmenn og politi skrev inn alle fremmede som ikke var norske statsborgere, i et eget kortregister. Alle innreisende til riket måtte dessuten melde seg til politiet og vise gyldig legitimasjon. Dette kunne være dokument utstedt av prest eller politimyndighet i hjemlandet. De som skulle drive omreisende handel, måtte videre ha en særlig tillatelse. Denne nye ordningen rammet særlig sigøynere og tatere hardt.

I 1917 ble den gamle bestemmelsen fra 1860 om pass og visumplikt gjeninnført. Myndighetene fryktet spionvirksomhet i landet på grunn av verdenskrigen og revolusjonen i Russland. Frykten for politiske utlendinger og uønskede etniske grupper ble styrket i de kommende årene. Det var en aktiv utveksling av informasjon mellom de nordiske landene når det gjaldt å rapportere om uønskede personer eller grupper som kunne tenkes å krysse grensene. Dette ble videre rapportert til lensmenn og politimestere.

Fremmedloven av 1927

Den nye fremmedloven, lov om utlendingers adgang til riket, ble innført i 1927. Loven skulle bli et effektivt redskap i myndighetenes fremmed- og innvandringskontroll. Et krav var at arbeidssøkende måtte ha arbeidstillatelse før man kunne få innreise til riket. Videre sto det i lovens paragraf 3 at sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket. Dette var en paragraf som først ble fjernet ved ny fremmedlov i 1956.

Restriksjoner for jøder

Ved nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 begynte jøder å emigrere. Noen fant også veien til Norge. For jødene ble det svært vanskelig å få opphold i Norge. Selv etter krystallnatten i Tyskland i 1938, hvor jøder systematisk ble overfalt, fortsatte restriksjonene for innvandring til Norge. Årsakene kunne være likegyldighet, og de flyktende jødene manglet dessuten en sterk støttegruppe slik sosialistene og kommunistene hadde. Norsk og tysk politi hadde et samarbeid om utveksling av informasjon om politiske flyktninger helt til 1938.

I dag

I dagens Norge ser vi igjen en sterk grad av kontroll av innvandrere. Myndighetene setter strenge regler for hvem som skal få del i den norske velferdsstaten og dens ytelser.

Relatert innhold

Generelt