Fagstoff

Gjenreising - endring i bosettingsmønsteret 1945-1965

Publisert: 30.03.2016, Oppdatert: 07.03.2017

En familie på et lite soverom i en arbeiderbolig, ca 1930. Foto.   Allerede i mellomkrigstiden var det mangel på boliger i Norge. På toppen av dette førte andre verdenskrig til full stopp i boligbyggingen. Flere byer var også blitt utsatt for bomberaid og mange var internt fordrevne og husløse. Man regnet med at det i 1945 var et underskudd på 100 000 boliger i Norge.

Sørøyas befolkning sliter med gjenresiningen etter andre verdenskrig. Hus under bygging i 1947. Foto. Hus under bygging på Sørøya i Finnmark i 1947. Spesielt i Finnmark tok gjenreisningen etter krigen lang tid.  

I regjeringserklæringen som kom samme året, ble det derfor slått fast at det måtte bygges mange nye boliger. Boligene skulle ha en solid standard. Det nye idealet var at foreldre og barn skulle ha egne soverom, og det skulle være innlagt vann, toalett og strøm. I mellomkrigstiden hadde en stor del av befolkningen levd i overbefolkede leiligheter, med to, tre eller enda flere personer per rom. Over 100 000 mennesker hadde levd «sterkt overbefolket» i boenheter med sju eller flere personer per rom.

Boligbygging i Oslo i 1947. FotoFra 1945 til 1970 ble det bygget 650 000 nye boenheter i Norge.  

Logo for Marshallhjelpen som ble levert til europeiske land fra 1948. Norge mottok store overføringer gjennom Marshallplanen.  

I 1946 opprettet Stortinget Husbanken, som skulle gi rimelige lån til dem som bygde seg bolig. Husbanken fikk forrang til boligtomter og ble et viktig politisk styringsverktøy. Med styringsverktøy mener vi at staten kunne bruke for eksempel Husbanken til å gjennomføre politiske tiltak og til å styre samfunnsutviklingen. Fra 1945 til 1970 ble det bygd rundt 650 000 nye boenheter. Husbanken sto bak en stor del av dem.

Denne storstilte statlig subsidierte boligbyggingen var mulig fordi det foregikk en utvikling av velferdsstaten Norge i samme periode. Velferdsstaten var bygd på prinsippet om at staten skulle ta ansvar for store deler av samfunnsutviklingen. Staten styrte utviklingen gjennom en planøkonomi, der man kunne gjøre investeringer og bestemme reguleringer på de områdene der det var størst behov. Man la gjerne planer over mange år. Norge mottok også store overføringer fra USA, gjennom den såkalte Marshallplanen. Det er gjort beregninger som viser at vi fram til 1952 fikk hjelp for 439 millioner dollar.

Utbygging av industri

Et utslag av planøkonomien var en storstilt utbygging av industrien i Norge. Det førte til en endring i bosettingsmønsteret. De nye arbeidsplassene i industrien gjorde at flere forlot landsbygda og trakk mot byene for å søke arbeid. Folketallet på landsbygda gikk altså ned, mens det steg raskt i byene. Dette førte til et enda større press på boligene i byene, der det allerede var boligmangel.

Etterkrigsidyll i Oslo