Fagstoff

Den kalde krigen - en ideologisk krig?

Publisert: 22.03.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Humoristisk syn på kampen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. USA er symbolisert med Uncle Sam med pengesekken i hånden og Sovjetunionen er symbolisert med en uniformert bjørn. Tegning.   Spenningen i Europa økte igjen kort tid etter andre verdenskrig. Det ideologiske gapet mellom USA og Sovjetunionen skapte fiendebilder. Etter krigen ble disse motsetningene så sterke at mange var redde for en ny verdenskrig. Her skal vi dvele litt ved de ideologiske sidene ved konflikten.

Ulike oppfatninger om «frihet»

Det var særlig to ulike oppfatninger av begrepet «frihet» som sto side om side i det delte Europa etter krigen. Individets frihet var – og er også i dag – en sentral verdi i nordamerikansk liberalistisk politikk. Ideen om individets frihet går ut på at vi selv har ansvar for vårt eget liv, at vi er «vår egen lykkes smed». Liberalismen legger vekt på at når mennesket kan forme sitt eget liv og sin egen framtid, er det fritt. Tankegangen er at frie mennesker skaper gode samfunn.

Markering av 60-årsjubileet for oktoberrevolusjonen i Moskva i 1977. Stor parade med soldater fra Den røde armé. Foto. Markering av 60-årsjubileet for Oktoberrevousjonen i Moskva i 1977. 

 

Amerikansk kariktaturtegning fra 1952 som viser Josef Stalin som maler påskeegg som ser ut som jordkloden med "rød propaganda". Tegning. Mange i USA omtalte kommunismen som en farlig bevegelse. 

Fordommer mot «de andres ideologi»

Kjernen i kommunismen er fellesskapet og solidariteten med lavere klasser. Folket skulle få frihet ved å bli løftet ut av fattigdom. Også utdanning og arbeid var sett på som veier til frihet. Russisk kultur og historie vitner om at kollektive verdier har hatt større plass der enn i USA og mange steder i Vest-Europa. Under stalintiden var det helt åpenbart at ytringsfriheten og valgfriheten hadde dårlige kår. Individuelle rettigheter ble undertrykt av det kommunistiske styret i Sovjetunionen.

Trolig hadde fordommer mot «de andres ideologi» betydning for at den kalde krigen oppsto. Sovjetunionen så på de amerikanske kapitalistene som egoister som var motivert av grådighet, uten omsorg for fellesskapet. Mange i USA omtalte kommunismen som en farlig bevegelse, motivert av misunnelse. Kommunistene ble betegnet som en samfunnsgruppe som var ute etter rikdommen som bedriftseierne nøysomt hadde klart å sikre seg gjennom hardt arbeid. Mistenksomhet og fordommer preget både øst og vest.

Boris Jeltsin stående på en tanks taler til folket om å motstå det kommunistiske kuppet mot Gorbatsjev i august 1991. Foto.  I 1991 ble Boris Jeltsin valgt til president i den nye russiske republikken. Her taler han til folket under det kommunisitiske kuppet mot Gorbatsjov i august 1991. Hendelsene i 1991 markerte slutten på Sovjetunionen.  

En grønnsaksselger i Bejing teller pengene sine. Foto. Økonomisk liberalisme viste seg stadig å nå flere deler av verden etter den kalde krigen.  

Det frie markedet - slutten på ideologiske kamper?

Mot slutten av 1900-tallet var det klart at markedsliberalismen var blitt en global ideologi. Det kommunistiske prosjektet i Sovjetunionen strandet i 1991. Da var statskassen tom, og vareproduksjonen var gammeldags sammenliknet med Vesten. Tilgangen på varer og tjenester var mye mindre enn i nabolandene i Vest-Europa. Mange forsøkte å flykte fra de kommunistiske landene. Livet så bedre ut i Vest-Europa. Var tiden for de store ideologiske ulikhetene over?

Mange mente at Sovjetunionens fall viste at kommunismen bare fungerer som idé. De sovjetiske lederne hadde påført befolkningen store lidelser. Klasseskillene fortsatte å eksistere i sovjetstaten. Her var det i stor grad de lojale partimedlemmene som utgjorde overklassen, ikke de som satt med eiendommer.

Økonomisk liberalisme viste seg stadig å nå flere deler av verden etter den kalde krigen. Flere fattige land opplevde økonomisk vekst. Hadde utviklingen vist at markedet løste problemet med urettferdig fordeling av godene? Var det ikke nødvendig at staten styrte fordelingen? Hvordan skulle man finne løsninger på de globale utfordringene – i markedet eller i overnasjonale organer, for eksempel FN? Her skiller de politiske løsningene seg fremdeles i blokker. Noen mener at fellesavtaler og overnasjonal styring er svaret. Andre legger vekt på at menneskene handler fornuftig, og at markedet vil løse problemene.

Plitiet bruker tåregass mot demonstranter under WTO-toppmøtet i Seattle, 30. november 1999. Foto. Under WTO (Verdens handelsorganisasjon) forhandlingene i Seattle 1999 ble det innført unntakstilstand og brudd i forhandlingene etter at en rekke organisasjoner demonstrerte i gatene. Den internasjonale kapitalismens skjeve fordeling av varer, var kritikken som ble reist mot WTO. I tillegg ønsket demonstrantene å rette søkelys mot miljøproblemene som følger de frie, globale markedskreftene.  

Nye ideologiske diskusjoner

Slutten av 1900-tallet var også preget at nye ideologiske diskusjoner i Norge og Vest-Europa. Religiøse oppfatninger, nye kulturmøter og økonomisk vekst har skapt nye ideologiske grupperinger. Religiøs ekstremisme, miljøbevegelsen (environmentisme) og bevegelser som ønsker å bremse den økonomisk veksten, er eksempler på disse nye ideologiene.

Det norske politiske bildet etter tusenårsskiftet viser likevel at det fremdeles er ulike syn på hvor aktiv staten skal være i samfunnet. Partiene på venstresiden hevder fremdeles at statlig engasjement er viktig for samfunnet, mens partiene på høyresiden fortsatt legger vekt på de individuelle frihetene.

Det ser ikke ut til at de ideologiske kampene er over. Men i dag er de vanskeligere å få øye på enn den gangen Norge var i ferd med å bli et industrisamfunn. Nå rommer politikken flere sakstyper. Statens oppgaver har vokst. Interessegruppene som ønsker å få sitt syn igjennom, er flere. Debattene er preget av enkeltsaker. De ideologiske skillelinjene er ikke lenger så tydelig delt mellom en høyreside og en venstreside.