Fagstoff

Folks holdninger til de omreisende

Publisert: 13.04.2016 (14:42)

Taterslagsmaal. Tre menn slåss, en med en knvi i hånden, flere kvinner står rundt med hendene hevet. Tegning. Taterslagsmaal av Theodor Kittelsen

Å si noe om synet folk flest hadde på «fantene», er vanskelig. Sannsynligvis varierte oppfatningene fra sted til sted og fra person til person. Men at de omreisende kunne bli møtt med skepsis og motvilje er ikke vanskelig å se for seg. Med sin særegne kultur og sitt eksotiske språk må slike følger ha vekket både forundring og mistanke hos mange.

Sett på som kriminelle

Ofte ble omstreiferne sett på som kriminelle. Det faktum at de færreste «fantene» hadde fast arbeid, førte nok til at mange så for seg at de stjal og forsørget seg på ulovlig vis. Kanskje ble noen også drevet til kriminalitet nettopp fordi samfunnet og myndighetene gjorde det vanskelig å leve på den måten de gjorde. De hadde tross alt få rettigheter, og de hadde små sjanser til å få inntektsgivende arbeid. Det arbeidet de kunne få, var ofte skitne og nedverdigende oppgaver som ingen andre ville ta på seg.

Redselen for eller motviljen mot fantene kunne i noen tilfeller føre til at bygdefolket samlet seg for å jage dem bort. Slike «fantejakter» skal ha foregått fram til begynnelse av 1900-tallet. I 1921 skal bygdevekteren i Sør-Odal ha uttalt at «det greieste ville være at skyde dem». Men herredsstyret skal visstnok ha avvist forslaget med åtte mot fem stemmer.

Ordforklaringer

husmandssøn: sønn av en husmann (husmennene tilhørte samfunnets lavere sjikt)

tambur: trommeslager

garnison: troppestyrke ved en festning

Slike eksempler på forfølgelse kan tyde på at folks holdninger til de omreisende ikke var særlig positive. Samtidig forteller Eilert Sundt om den utbredte «uskikken» med å gi omreisende mat og hjelp, gjerne i bytte mot spådommer. At flere av de omreisende gruppene også var ivrige småhandlere, er det heller ingen tvil om. Spesielt handlet de med hester, som jo var en viktig del av tradisjonen deres, men også med egenproduserte småvarer. Slik sett bidro «fantene» med tjenester som bygdefolket nøt godt av.

Det var heller ikke uvanlig at medlemmer av majoritetsbefolkningen av ulike grunner slo følge med «fantene». I Fantefortegnelsen 1862 kan vi lese om en husmannssønn fra Stødle i Etne:

«Denne Lars Larsen er Husmandssøn fra Stødle i Etne, søndre Bergenshus Amt. Han har tjent som Tambur ved Garnisonen i Christiansand, og det var nok her han kom paa Afveien. Han er nu oplært Fant af argeste Slag, ung Person, maaske med en lang Fremtid for sig paa Fantestien.»1