Fagstoff

Statlige overgrep

Publisert: 13.04.2016, Oppdatert: 06.03.2017

Gårdsbruk på Svanviken arbeidskoloni. Foto. Fra Svanviken arbeidskoloni

Myndighetene førte til dels en ganske hard assimileringspolitikk overfor omreisende og andre minoriteter. Assimilering den mest ytterliggående formen for integrering, der målet er at minoritetene helt skal oppgi sin opprinnelige kultur til fordel for majoritetskulturen.

Som vi skal se, var det flere tilfeller på 1800- og 1900-tallet da denne assimileringspolitikken gikk så langt at den liknet mer på en utryddingspolitikk.

Fornorsking

Grunnene til at man ønsket å fornorske minoritetene, var mange og sammensatte. Dels skyldtes det at mange minoritetsgrupper hadde et levesett som ble oppfattet som problematisk i det norske samfunnet. Det var både praktiske og moralske grunner til det. Som nevnt kunne det for eksempel være vanskelig å kreve inn skatter av et omreisende folkeslag. Det ble også sett på som moralsk forkastelig å leve på en måte som brøt med samfunnets normer og regler.

Nasjonsbygging

En av hovedgrunnene til at det ble ført en streng assimileringspolitikk på 1800- og 1900-tallet, var imidlertid det mer overgripende prosjektet om å utvikle den norske nasjonalstaten. Etter frigjøringen fra Danmark i 1814 var det et sterkt ønske og behov for å bygge opp et nytt og helhetlig Norge. En av de rådende ideene i tiden var nettopp ideen om «nasjonalstaten» – at et rike eller en stat skulle omfatte en enhetlig gruppe, med felles språk, historie og kultur.

Ønsket om en helhetlig nasjonalstat førte til at det ble satt i gang mange fornorskingstiltak for ulike minoriteter. Mange av tiltakene var brutale og kan betegnes som overgrep. Mest kjent er kanskje den harde fornorskingspolitikken som ble ført overfor samene. At samiske barn ble plassert på internatskoler og ble nektet å snakke morsmålet sitt, er i dag en kjent sak. Mindre kjent er det kanskje at liknende overgrep også ble begått mot andre minoriteter. I en stortingsmelding om nasjonale minoriteter i Norge fra 2001 kan vi lese dette om den tidligere politikken overfor romanifolket:

«Målet var å utrydde såkalla 'mindreverdig arvemateriale' frå befolkninga, for slik å redusere omfanget av mellom anna psykisk utviklingshemming, kriminalitet og alkoholisme. Romanifolket blei oppfatta som ei gruppe med høg kriminalitet og eit generelt 'forargeleg levesett'.»1 

Omstreifermisjonen

I 1892 ble «Den norske omstreifermisjon» stiftet. Fra 1935 var navnet «Norsk misjon blant hjemløse». Denne organisasjonen hadde som målsetting å forhindre omstreifing og å bosette de omreisende i Norge. Tiltakene for å få dette til var, som vi skal se, mange og til dels ganske brutale. Omstreifermisjonen ble formelt nedlagt i 1987.

Tiltak rettet mot barn

Et av de mest brukte tiltakene for å utrydde det «mindreverdige arvematerialet» fra befolkningen, var å begynne med barna. Tanken var at dersom det ikke ble født nye barn inn i disse miljøene, ville de etter hvert dø ut. Derfor ble mange, både kvinner og menn, tvangssterilisert. Helt fram til 1970-årene steriliserte man omreisende mot deres vilje. Ved å tøye og utnytte det eksisterende lovverket kunne man gjøre dette med loven på sin side. Ofte var nemlig begrunnelsen at de var «åndssvake» eller på en eller annen måte uegnet til å oppdra barn. Andre ganger ble steriliseringene også utført såkalt «frivillig», men under sterkt press.

En del ble også sterilisert uten at de selv fikk vite om det.

De barna som likevel ble født inn i omreisende miljøer, ble ofte tatt fra foreldrene sine og plassert i fosterfamilier eller barnehjem. I mange tilfeller fikk aldri foreldrene vite hva som skjedde med barna deres. De forsvant så å si sporløst. Målet var å gi barna skolegang og en god, kristen oppdragelse. Det norske språket skulle også innarbeides, slik at de glemte morsmålet. Mange av de barna som ble tatt fra foreldrene sine ble sett ned på og krenket på grunn av sin bakgrunn, mens andre ikke fikk vite om sitt egentlige opphav før i godt voksen alder.

Barn på en gårdsplass på Svanviken arbeidskoloni. Foto. Barn på Svanviken arbeidskoloni 

 

Les mer om Svanviken:

Svanviken arbeidskoloni 

Arbeidskolonier

Selv om mange av de statlige tiltakene rettet seg mot barna, var det også måter å fornorske hele familier på. Ifølge løsgjengerloven av 1900 kunne man nemlig sette omreisende til tvangsarbeid. Et eksempel på hvordan dette kunne løses, var «Svanviken arbeidskoloni» på Nordmøre, etablert i 1908. Her skulle både enkeltpersoner og hele familier bli kurert for sin «vandringslyst». Målet var at de skulle bli bofaste. Mennene ble satt til gårdsarbeid, mens kvinnene fikk opplæring i husstell og håndarbeid. De hjemløse måtte legge av seg sitt opprinnelige språk og sin opprinnelige kultur. Hver dag ble både hus og barn inspisert, for å kontrollere at alt og alle var rene og stelte. All korrespondanse med omverdenen ble gjennomgått og kontrollert, og brudd på reglene kunne føre til at familiene mistet omsorgen for barna sine. Likevel var det mange som ikke orket å holde ut den fastsatte tiden og forlot leiren – uten barna.

Mellom 1908 og 1940 var 506 personer innom Svanviken arbeidskoloni. Mange av dem fikk varige men av oppholdet. Dette gjaldt ikke bare psykiske problemer som følge av den harde hverdagen og trakasseringen som foregikk. For noen satte oppholdet på arbeidskolonien også fysiske spor. I hovedsak dreide de fysiske inngrepene seg om tvangssterilisering, men flere ble også offer for lobotomi. Flere omreisende ble sett på som åndssvake eller mentalt mindreverdige. Å bore hull i hodeskallen var en av måtene å «kurere» denne skavanken på. Ikke overraskende førte lobotomeringen ofte til alvorlige hjerneskader, eller i ytterste konsekvens – døden.

Oppgaver