Fagstoff

Myndighetenes holdninger overfor de omreisende

Publisert: 13.04.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Fire kvenske menn sitter med pesk på en trapp. Foto.  

Alle samfunn forsøker i større eller mindre grad å holde oversikt og kontroll over sine medlemmer. Det kan være nyttig å vite omtrent hvor mange innbyggere som bor i et område, og hvilken skatteevne de har. Man må også ha et sett med lover og regler for hvordan man skal oppføre seg mot hverandre, og et organ som kan kontrollere at lovene blir fulgt. Slik var det selvsagt også i Norge på 1800-tallet.

Rabbinere med nummer på brystet. Et foto bestilt i forbindelse med opprettelsen av Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Foto. Jødene ble nektet adgang til Norge fram til 1851.    

Majoritetsbefolkning vs minoritetsbefolkning

Myndighetene utførte folketellinger, der innbyggerne ble talt og registrert. Det ble gjennomført oppmålinger av folks eiendommer for å anslå hvor mye skatt hver enkelt skulle betale, og man hadde streng kontroll på hvem som kunne utøve de ulike yrkene.

Alle som på en eller annen måte havnet utenfor dette systemet, ble ikke overraskende sett som et problem, eller en potensiell fare. Det gjaldt ikke bare de omreisende, men også andre grupper som på grunn av sosiale, religiøse eller økonomiske forhold skilte seg ut fra majoritetsbefolkningen.

Et eksempel er jødene. På grunn av sin religion var de, med grunnlag i Grunnloven fra 1814, nektet adgang i Norge fram til 1851. En annen utsatt gruppe var kvenene. Det var en gruppe finske innvandrere som bosatte seg i Nord-Norge fra 1500-tallet og utover. På grunn av sin utenlandske opprinnelse skilte de seg ut fra resten av samfunnet. Personer som av økonomiske grunner ikke hadde fast bosted, og som levde av å tigge, ble også sett som et problem og en fare for samfunnet. «Fantene» var altså ikke de eneste som skilte seg ut i det norske samfunnet.

Lovgiving

Ikke bare ble «fanter» og andre som skilte seg ut, gjenstand for rykter og misnøye. For disse gruppene gjaldt også spesielle lover og regler. Det virker kanskje merkelig i dag, når vi har et system der alle mennesker er like for loven, men slik var det ikke alltid på 1800-tallet. Det kunne blant annet føre til at noen minoriteter ble hardere straffet enn majoritetsbefolkningen for de samme lovbruddene. For eksempel kunne et lovbrudd som vanligvis ville blitt straffet med bøter eller fengsel, utløse dødsstraff for personer med minoritetsbakgrunn.

Det kunne også være særregler for minoritetene, slik som loven fra 1951 som forbød omreisende folk å holde hest. I tillegg hadde man de lovene og reglene som skulle gjelde for alle, men som spesielt rammet minoritetsgruppenes kultur og levesett. For eksempel gjorde «løsgjengerloven» (vedtatt av Stortinget i 1900) at man kunne sette folk uten fast bosted til tvangsarbeid. Dette var nettopp en slik lov som for så vidt gjaldt for alle, men som i størst grad rammet omstreifergruppene.

Oppgaver
Relatert innhold