Fagstoff

Hvem var «fantefolket»?

Publisert: 13.04.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sigøynere i prærievogn med hest i Jyderup i Danmark på 1950-tallet. Foto.  

En «fant» er ifølge ordboka en fattig person eller landstryker. Ordet blir fremdeles brukt i noen sammenhenger. Vi kan for eksempel snakke om å være «kranglefant», eller om å være «raka fant». På 1800-tallet ble dette ordet brukt om flere omstreifende folkegrupper. Eilert Sundt opererte som nevnt med begrepene «storvandringer» og «småvandringer».

Mer korrekte begreper i dag er rom (også kalt romfolk) og romani. I Norge har vi tradisjonelt brukt «sigøynere» (rom) og «tatere» (romani) om disse gruppene. Mange bruker fremdeles disse begrepene, men det er omdiskutert hvorvidt de kan virke nedsettende eller ikke. I noen rom- og romanimiljøer er «sigøyner» og «tater» foretrukne betegnelser, mens andre kan føle seg støtt av dem.

Romanifamilie i Essex i England i 1956. Foto. Romanifamilie i Essex 

 

Tenk over

Kan du komme på flere sammenhenger der vi i dag bruker ordet «fant»? Har ordet en positiv eller negativ ladning?

Rom og romani

Rom er en gruppe som har sine røtter i India. Sannsynligvis utvandret mange romer derfra på 500-tallet og spredte seg utover Europa i løpet av middelalderen. De første beretningene om romer i Norden er fra 1500-tallet.

Romani er en gruppe med noe mer uklar opprinnelse. Sannsynligvis har gruppen en viss tilknytning til de første romene som innvandret til Norden på 1500-tallet. Gruppene snakker nemlig nært beslektede språk og har flere likhetstrekk. Samtidig vet vi at romani også har hatt stor innblanding av nordiske folkeslag. Det har gjerne vært personer som på en eller annen måte har havnet utenfor eller på siden av samfunnet.

Omstreifere

Felles for de to gruppene på 1800- og 1900-tallet var at de levde et omstreifende liv, og at de snakket et språk som var ukjent for nordmenn flest. Spesielt det å være uten fast bosted var noe myndighetene og det norske samfunnet var kritiske til. Det passet dårlig inn i de idealene man ellers hadde, om at alle skulle være bofaste og ta hånd om sin egen jord. Det ble også vanskelig å kreve inn skatter av et omflakkende folk. I tillegg bød det på problemer å gi barna den obligatoriske konfirmasjonsundervisningen. Generelt brøt disse gruppenes levesett så radikalt med idealene i det norske samfunnet at de raskt ble gjenstand for sterk statlig kontroll.