Fagstoff

Sundts beskrivelse av «fantene»

Publisert: 13.04.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

De omreisende, tatere, på Moan i Alvdal. Vi ser en familie med flere generasjoner sittende foran et hus rundt et bord. Den ene mannen holder en hest. Foto.  

I likhet med myndighetene og samfunnet for øvrig var Eilert Sundt av den oppfatning at «fantene» burde fornorskes. Med fornorsking menes at en person eller en gruppe helt eller delvis oppgir sin opprinnelige kultur og sin måte å leve på til fordel for den norske. Gruppen eller personen blir assimilert.

Innberetning om fantene i Hedemarkens Amt, skrevet av Eilert Sundt i august 1873. Foto av kilde. Innberetning om Fanterne i Hedemarkens Amt, 1873 

Assimiliering

Assimilering vil si at personen eller gruppen blir tatt opp i en annen gruppe (den «norske») og dermed mister sin egen etnisitet og kultur. Integrering, derimot, vil si at personen eller gruppen tas opp i en annen gruppe, men beholder sin egen etnisitet og kultur.

I motsetning til myndighetene, som mente at «fantene» måtte tvangsbosettes umiddelbart, mente den ivrige samfunnsforskeren at man først burde undersøke deres kultur og levesett grundigere. Oppdraget falt naturligvis på Sundt selv og førte til at han skrev ytterligere fire bind i serien om «fantefolket».

I disse fem bøkene behandlet Sundt flere folkegrupper som falt utenfor det etablerte, norske samfunnet. Han omtalte for eksempel både skogfinner og samer, men hovedfokus lå utvilsomt på ulike grupper av omreisende folk. Selv delte Sundt gruppene inn i hovedkategoriene «storvandringer» og «småvandringer», navn som i seg selv legger vekt på et viktig trekk ved disse gruppene – at de ikke var bofaste.

Ordforklaringer

horder: flokker

sortladne: mørke

almue: vanlige folk

Fornorsking av omstreiferne

At Sundt ønsket å bli kjent med de ulike gruppenes levesett, betyr ikke at han likte det han så. Han omtaler til tider «fantene» og deres kultur i ganske harde ordelag:

«Hvilken opsigt det må have vakt, da disse underlige, uhyggelige horder første gang viste sig i vore fredelige bygder! hvilken overtroisk frygt disse sortladne, vilde orientalere vist have indjaget vor enfoldige almue, og hvor deres list har vidst at narre den norske troskyldighed!»1 

Det er altså tydelig at heller ikke Sundt likestilte den kulturen han observerte blant «fantene», og den norske. Ut fra de idealene han og samfunnet ellers hadde, var det ikke å ha fast bosted sett på som et problem. Derfor arbeidet Sundt for en fornorsking av omstreifergruppene. Han mente at de måtte få fast bosted, et lovlig arbeid og en skikkelig, norsk oppdragelse for barna. Dette ville utvilsomt være til det beste, ikke bare for samfunnet, men også for «fantene» selv.

Samfunnsforskning før og nå

Det er tydelig at samfunnsforskningen var annerledes i 1860-årene enn i dag. Den gangen var det ukontroversielt å skille mellom «oss» og «dem». I dag snakker vi heller om et multikulturelt samfunn, der alle har lik verdi. Innenfor visse rammer er det i dag plass til flere ulike måter å organisere hverdagen på. Vi snakker ikke lenger om at en kultur er overlegen en annen.

Oppgaver
Relatert innhold