Fagstoff

Feminisme

Publisert: 22.03.2016 (10:52)

Kvinner i demonstrasjonstog i Petrograd i mars 1917. Foto.Kvinnemarkering i Petrograd, mars 1917

Både i Vest-Europa og Russland vokste det tidlig på 1900-tallet fram krav om at kvinner skulle få større rettigheter. Feminismen bygger på en oppfatning om at kjønn påvirker den sosiale og økonomiske stillingen et menneske har i samfunnet.

Nå var arbeiderkvinner med eneansvar for barn blitt en synlig vei til fattigdom og nød. Sterke foregangskvinner gikk inn i politiske debatter og argumenterte for at kvinnene måtte få bedre kår og en sterkere posisjon i samfunnet. Vi skal se nærmere på to kvinners feministiske prosjekt: Katti Anker Møller og Aleksandra Kollontaj. De hadde til felles at de begge oppholdt seg i Oslo i 1915, og at de var bekymret for kvinnens posisjon i samfunnet.

Portrett av den norske kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller, ca 1910. Foto. Katti Anker Møller var en viktig pådriver for støtteordninger for kvinner. 

Liberalfeminisme

Katti Anker Møller kjempet for lover og institusjoner som kunne hjelpe kvinner til å få større kontroll over sitt eget liv. Hun var en viktig pådriver for at alenemødre skulle kunne kreve økonomisk støtte fra barnefaren. I 1915 ble loven som innførte denne bidragsplikten, vedtatt i Norge. På denne tiden argumenterte hun også for at mødre skulle få mødrelønn. Dette er kimen til de økonomiske støtteordningene kvinner og familier får i dag når et barn kommer til verden.

Anker Møller mente at slike støtteordninger kunne frigjøre kvinnene fra undertrykkelsen i mannsdominerte ekteskap. Å bringe barn til verden var en verdi samfunnet burde støtte. Det  var ikke rett at barnefødsler skulle være en belastning for kvinnen. Her finner vi også spiren til ordningen med barnetrygd som vi har i dag.

Katti Anker Møllers vei var å støtte det politiske systemet i Norge, men også å arbeide for å endre det. Nye lover skulle sikre alle kvinner verdige liv. Anker Møller var en representant for den liberale feminismebevegelsen, liberalfeminismen.

Aleksandra Kollontaj. Foto.Aleksandra Kollontaj var marxist-feminist 

 

Marxist-feminisme

Aleksandra Kollontaj var enig med Anker Møller om at så lenge kvinnene var økonomisk avhengig av mennene, ville de bli behandlet som mindre verdt. Kollontaj mente likevel at ikke før samfunnet hadde gjennomgått den marxistiske revolusjonen, var det håp for kvinnene. Poenget hennes var at så lenge kvinner bruker tid og knytter sterke følelser til hjemmet, vil det være umulig å bli økonomisk uavhengig av mannen. Å være fri til å elske en mann krever at kvinnen er fri fra økonomiske lenker i ekteskapet, mente hun.

Kollontaj så på arbeidet som ble utført i familien, som en del av et større fellesskap. I familien blir det ikke produsert varer og tjenester som gavner det store fellesskapet på kort sikt. I hennes kommunistiske horisont var et større samfunnsfellesskap det viktigste fellesskapet. Omsorg for barn og eldre skulle være preget av dugnadsånd og felles innsats. Derfor var det bedre om fellesskapet tok ansvar for omsorgsoppgavene. Først når kvinnene var fri fra familieforpliktelsene, ville de bli ordentlig fri.

Aleksandra Kollontaj var mer kompromissløs enn Katti Anker Møller. I 1913 skrev hun: «For borgerlige kvinner er politiske rettigheter bare et middel for at de skal komme lettere og sikrere frem i en verden som er grunnlagt på utbytting av arbeidende mennesker. For arbeiderkvinnene er politiske rettigheter et skritt på den vonde og vanskelige veien som leder til sosialismen.»1 

Kvinner med paroler under 8. marstoget i Kvinneåret 1975. Politi til hest først i toget. Foto. Fra 8. mars-toget i kvinneåret 1975 

Kvinnekamp

Kvinnekampen i 1970-årene, som preget politikken i mange vesteuropeiske land, hentet sitt tankegods hos foregangskvinner som Katti Anker Møller og Aleksandra Kollontaj. Kampen for kvinnenes rettigheter førte til at andelen yrkesaktive kvinner steg, barnehager ble etablerte, og kvinner ble mer synlige som politiske ledere.

Oppgaver

Aktuelt stoff for

Relatert innhold