Fagstoff

Kommunisme og marxisme

Publisert: 22.03.2016 (11:03)

Karl MarxKarl Marx

Kommunisme er en idé om felles eiendomsrett til godene i samfunnet. Vi kjenner ideen fra eldre tiders klosterliv, der alle inntekter ble samlet og fordelt likt blant nonnene eller munkene. Men mange i Norge var redde for at disse sosialistiske tankene skulle føre landet ut i en kommunistisk revolusjon.

Forsiden til Das Kapital. Karl Marx' kritikk av det kapitalitiske systemet. Foto. Das Kapital av Karl Marx 

 

En mann holder mange små fisk i hånden sin i Indonesia. Foto. Før naturressursene skal bli solgt og kjøpt på markedet, må de behandles. Maskiner og transport må til. Eierne av dette utstyret har stor innvirkning på hvordan det skal gjøres og til hvilken lønn.  

 

Arbeidere forlater fabrikken, Oldham 1900. Foto. Arbeiderklassen hadde tapt kampen i industrisamfunnet, hevdet Karl Marx. 

Frykten for en kommunistisk revolusjon hadde sammenheng med Karl Marx' (1812–1883) kritikk av det kapitalistiske systemet. Kritikken ble formulert i boka Das Kapital i 1867, og Marx' ideer fikk stor oppslutning blant russiske og europeiske intellektuelle. Skulle en kommunistisk revolusjon bli realiteten, ville alle miste de private eiendommene sine, både industriledere og småborgere. Derfor skapte tanken om en kommunistisk revolusjon frykt hos mange av dem som eide jord eller hadde annen eiendom.

Karl Marx hevdet at industrisamfunnet hadde ført til en grunnleggende konflikt mellom dem som eier de naturressursene og det utstyret vi trenger til å bearbeide ressursene med, og de eiendomsløse. I alle mennesker finnes det et ønske om å skaffe seg økonomisk overskudd, men noen er dømt til å tape i denne jakten på overskudd, hevdet han. Taperne er de som ikke greier å skaffe seg kontroll over naturressursene eller det som skal til for å skape verdier av naturen, det Marx kalte produksjonsmidler.

Klassekamp

Bare de som eier naturressurser og hjelpemidler som maskiner, verktøy eller fabrikkbygg, har mulighet til å sikre seg økonomisk overskudd, mente han. De eiendomsløse blir tvunget til å arbeide for eierne. Ellers vil de ikke greie å skaffe seg inntekter til livsopphold. Marx omtalte denne kampen mellom dem som eide ressursene, og de eiendomsløse, som en klassekamp.

Arbeiderklassen hadde tapt kampen i industrisamfunnet, hevdet Marx. Deres arbeidskraft var avgjørende for at det ble et økonomisk overskudd i fabrikkene. Men så lenge fabrikkeierne hadde stor tilgang på arbeidere, var det ikke nødvendig for eierne å heve lønnen. Tilgangen på arbeidskraft var nesten uten grenser. Slik ble arbeiderklassen offer for utnytting.

Veien ut av utnyttingen ville ikke åpne seg før inntektsgapet mellom arbeiderne og industrieierne ble for stort. Da ville arbeiderne samle seg og være motiverte til å gjøre revolusjon. Marx så for seg at revolusjonen ville gi arbeiderne mulighet til å ta kontroll over produksjonsmidlene.

Proletariatets diktatur og demokratisk sentralisme

Videre mente Marx at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. Å få dette til krevde makt, og det krevde våpen. Marx la derfor vekt på at samfunnet måtte igjennom en fase som han kalte proletariatets diktatur, et væpnet arbeiderdiktatur.

Under proletariatets diktatur skulle arbeiderne bestemme hvordan samfunnets verdier kunne bli gitt tilbake til fellesskapet. Når det var gjort, kunne diktaturet opphøre, og et klasseløst samfunn ville bli en realitet. Men ikke før det klasseløse, kommunistiske samfunnet var etablert, ville ressursene bli rettferdig fordelt.

Portrett av Lenin. Foto. Vladimir Lenin 

 

Plattdans i Sovjetunionen i 1935. Foto. Klassefellesskapet var viktig i den kommunistiske ideologien i Sovjetunionen. Musikk, dans og arbeid fremmet samhold.  

 

Marxist-leninisme

Marx' teorier vakte stor begeistring blant Aleksandra Kollontajs intellektuelle venner i St. Petersburg. Blant dem var Vladimir Lenin, Aleksandra Kollontajs nære allierte.

Store klasseforskjeller og et tsarvelde som i liten grad tok vare på samfunnets svakeste, gjorde at mange russere var misfornøyde. Kollektivisme, altså at man arbeidet i et fellesskap, var en viktig verdi i mange russiske lokalsamfunn og passet godt med de marxistiske ideene. På landsbygda var det derfor støtte å hente for politiske ledere som Kollontaj og Lenin.

I Marx' teori var overgangen fra kapitalisme til kommunisme i liten grad beskrevet. Lenin etablerte derfor sin egen teori om demokratisk sentralisme. Det er en styreform med både demokratiske prinsipper og totalitært styre. Siden arbeiderne trolig ikke ville klare å samle nok styrke til å gjøre revolusjon selv, måtte en partibevegelse som besto av arbeidereliten, lede arbeiderne fram til revolusjonen. Russland var i liten grad et industrisamfunn på denne tiden. Arbeiderne var en liten gruppe (ca. fem prosent av den arbeidsføre befolkningen), men i antall ganske mange – ca. tre millioner.

Partiet skulle komme til enighet gjennom åpne diskusjoner. Å gjennomføre væpnet revolusjon ville kreve samstemmighet og lojalitet. Derfor mente Lenin at det var viktig med disiplin og lojalitet hos arbeidereliten når beslutningene endelig var tatt. Lenins tanker bygde på marxismen, men ideen om at arbeidereliten skulle ha en ledende stilling, har gitt denne retningen navnet marxist-leninisme.

I 1917 tok Lenins arbeiderparti over makten i Russland. De fikk tsarfamilien likvidert og innførte nye marxist-leninistiske lover. Aleksandra Kollontaj satt på Holmenkollbanen i Oslo og leste om revolusjonen i Russland. Hun var langt på vei overbevist om at Lenin var på sporet av det gode samfunn.

Oppgaver

Oppgave

Relatert innhold