Fagstoff

Utenriks- og forsvarspolitikk

Publisert: 12.04.2016 (13:31)

NATO-flagget. Foto.   Til tross for at Norge i de første etterkrigsårene ønsket å være brobyggere mellom øst og vest, og en aktiv medspiller i FN, ble flertallet på Stortinget mer overbevist om at norsk sikkerhet var avhengig av et forsvarssamarbeid med Vesten og Nato-medlemskap. 

Trygve Lie innsettes som FNs generalsekretærTrygve Lie innsettes som FNs generalsekretær

Brobygger og de forente nasjoner

Norge forsøkte de første etterkrigsårene å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953) ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo, og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsårene sin «brobyggerpolitikk» i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.

Kråkerøytalen

Historier skal ha det til at Einar Gerhardsen skrev ned Kråkerøytalen på toget fra Oslo til Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Disse håndskrevne notatene finnes på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo.

I tillegg finnes maskinskrevne sider med overstrykninger og tillegg fra samme tale. Selve talen ble holdt 29.2.1948, få dager etter den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia og et sovjetisk tilbud om ikkeangrepspakt med Finland. Selve talen ble filmet, men uten lyd. Derfor er det vanskelig å vite hvordan talen virkelig ble framstilt.

Nøytralitetspolitikken utfordres

Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.

Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest og utviklingen av jernteppet gjennom Europa, måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.

Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet i takt med utviklingen av den kalde krigen sett på med økende skepsis. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under «Kråkerøytalen» i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.

I utdrag fra den offisielle versjonen heter det: (…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

(...) Det som gjorde at vi følte stillingen enda mer alvorlig, var Stalins forslag til Finland om en pakt. Umiddelbart etter kom det meldinger fra utlandet om at Norge var det land som deretter stod for tur. Det var ikke så helt alminnelig kjent dette, men der hvor det var kjent, var det en tanke som umiddelbart meldte seg hos alle: Vi må søke sikkerhet for Norge, støtte og hjelp, der hvor vi visste at det kunne være effektiv hjelp å få, og det måtte i første rekke bli hos USA og Storbritannia. (Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets landsmøte febr. 1949)

Tvilte seg fram til Nato-medlemskap

Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.

 

Norges Kommunistiske Parti (NKP) reagerte med skepsis mot Arbeiderpartiets vestvending og forsøk på kontrollere opposisjonen i arbeiderbevegelsen. I denne karikaturen framstilt av NKP foran 1.mai-toget i 1948 forsøker partiet å latterliggjøre Arbeiderpartiets politikk.

En kritisk karikatur av ønsketoget til Arbeiderpartiet foran 1 mai 1948. Karikatur av Arbeiderpartiets vestvending  

To av lederne bak det såkalte "Påskeopprøret" i 1958, Berge Furre og Kaare Sollund.Lederne bak «påskeopprøret» mot atomvåpen i 1958, Berge Furre og Kaare Sollund.   

Nato-motstand og kampen mot atomvåpen

Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet, sammen med motstand mot atomvåpen, ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.

Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-årene. Dette innebar en erklæring av at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.

 

Fordypning norsk Nato-medlemskap

Film: Haakon Lie og Norges vei inn i NATO   

Demonstrasjonstoget på Karl Johans gate, 1.mai 1961Demonstrasjon mot atomvåpen  

Kilde

Even Lange: NATO-medlemskap og blokkpolitikk,Norgeshistorie.no 2015

Relatert innhold