Fagstoff

Jordbruk

Publisert: 03.02.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Ljan hovedgård. Maleri.  

Jordbruk var det viktigste levebrødet for hoveddelen av den norske befolkningen gjennom hele perioden 1500–1800. Gårdene kunne være mer eller mindre selvforsynte, men for mange var salg av overskudd fra jordbruket også en viktig inntekt.

Kundene var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Karrig betyr at jorda gir lite avkasting. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.

Utsikt over Skien anno 1800. Bybebyggelse med jordbruk i forkant og i bakgrunnen. Maleri. Det var mye korndyrking i de beste jordbruksområdene. Her fra området rundt Skien.  

 

Korn og husdyr

Som jordbruksland er Norge karrig. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.

Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene, der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.

Detalj av havre fra en kornåker. Foto. De norske gårdene klarte ikke å produsere nok korn til å mette befolkningen, og Norge var avhengig av å importere korn.  

 

 

Illustrasjon av potetplanten og poteten. Tegning. Poteten var en av de nye planteslagene som sakte begynte å bre om seg.  

Produksjonsvekst og import

Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet. At jorda ligger brakk, vil si at den ikke er i bruk. I tillegg kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.

Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjøområdet, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.

Nye plantevekster

Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt «potetprester». Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.

Relatert innhold

Faglig