Fagstoff

Trelasthandel

Publisert: 03.02.2016 (10:37)

Tømmerkjøring og merking av tømmer. Litografi.   I løpet av 1500- og 1600-tallet ble mye av Norge avskoget. Det gjaldt særlig langs kysten og langs elvene. Tømmeret ble felt for å møte den europeiske etterspørselen etter trevirke. Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen.

Arendal sett fra sjøsiden med havna med flere typer små og store båter. Litografi. Mange byer vokste fram ved munningen av tømmerfløtingselver. Arendal ble en av de viktigste eksporthavnene.  

 

Gatebilde fra Oxford Street i London med busser og mange mennesker. Foto. Mange av byggene fra 1700-tallet langs Oxford Street i London holdes fremdeles oppe av norsk tømmer.  

Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.

Tilgangen og markedene

De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Seinere ble det bare mer og mer. Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruten til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.

Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.

Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.

Sagbruk ved foss, Moss. Maleri. Sagbruk ved Moss. Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble begrenset av «sagbruksprivilegiet».  

Tømmerhandelen

Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen. Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!

Privilegier og makt

Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.

 

Skogen som næring for bøndene

For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.

Inntekt av skogen

En studie av bøndenes inntekter av tømmersalg langs Glomma mellom 1789 og 1792 viser at de i gjennomsnitt tjente nok til å kjøpe mellom 21 og 25 tønner bygg i året. Dette var mer enn de 20 tønnene man i samtiden anslo at en familie med to voksne, to barn og to tjenestefolk trengte per år.

 

I løpet av noen år ville inntektene bli store nok til å kjøpe et mindre gårdsbruk. Det er likevel viktig å presisere at langt fra alle hadde tilgang til skog. Det var bare de skogeiende bøndene, eller de som var leilendinger med rett til å drive hogst, som kunne ta ut tømmer. Andre måtte eventuelt nøye seg med å ta seg arbeid hos skogeierne.

 
Oppgaver
Relatert innhold