Fagstoff

Nasjonalstaten Norge

Publisert: 27.01.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Maleri.  Norge var inntil 1814 i union med Danmark. Begivenhetene på slutten av napoleonskrigene førte til at Norge var selvstendig i noen få måneder. Det var da den norske grunnloven ble til. Krigsoppgjøret etter napoleonskrigene førte Norge over i union med Sverige. I løpet av unionsperioden vokste det fram en tydelig nasjonal bevissthet i Norge hos store deler av befolkningen.

Utvikling av nasjonalismen

I utviklingen av nasjonalismen i Norge kan vi se spor av både den franske statsrettslige tradisjonen og den tyske kulturromantiske (se ovenfor). Norge var lenge før 1814 (i likhet med Frankrike) et definert geografisk område, som tidligere hadde vært samlet under én statsdannelse. Derfor var det helt naturlig å se bakover i tid for å definere hva som var norsk. Et viktig symbol var odelsbonden. En odelsbonde er en som har arverett til en gård. Selv om nordmennene hadde vært under fremmed styre, var den trauste norske odelsbonden bindeleddet tilbake til landets storhetstid i vikingtiden og høymiddelalderen. Odelsbonden kunne fylle rollen både som politisk og kulturelt symbol. Odelsretten ble bevart i grunnloven av 1814.

Utsnitt av grunnloven fra 1814. Foto. Den norske grunnloven av 1814 hadde demokratiske trekk. 

Nasjonen var folket

Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll våren 1814 var forankret i folkesuverenitetsprinsippet. Det vil si at makten skulle utgå fra folket. Folket utpekte selv representantene til forsamlingen gjennom valg i landets kirkesogn. Handlingen bar sterkt preg av den franske statsrettslige nasjonstanken: Nasjonen var folket, og folket var suverene. 10. april 1814 møttes riksforsamlingen, som satte sammen en grunnlov med demokratiske trekk. Den ga omkring en tredel av befolkningen stemmerett. Eidsvollsmennene valgte så den danske prinsen Kristian Fredrik til konge 17. mai 1814. Det skulle likevel gå 99 år før allmenn stemmerett ble en realitet i Norge, da også kvinner fikk stemmerett i 1913.

Nå var det slik at Norge aldri fikk fullstendig selvstendighet i 1814, for allerede etter noen få måneder gikk landet sammen med Sverige i en union. Den politiske nasjonskampen ble derfor videreført mot Sverige. Etter en lang dragkamp ble det innført parlamentarisme i Norge i 1884, og Johan Sverdrup ble den første statsministeren som ble utnevnt av Stortinget – ikke av kongen. Både det som skjedde i 1814 og den politiske nasjonalismen rettet mot Sverige, slektet på den franske statsrettslige forståelsen av nasjonsbegrepet.

"Kvitebjørn Kong Valemon" av Theodor Kittelsen. Illustrasjon.Eventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet ble regnet som uttrykk for noe "ekte" norsk. "Kvitebjørn Kong Valemon" av Theodor Kittelsen  

 

Ivar Aasen. Foto.Ivar Aasen ønsket et landsmål basert på dialektene og det gamle norske språket. 

Kulturell frigjøring gjennom språket

Utover på 1800-tallet kom det en kulturell frigjøringsbevegelse som rettet seg mot dansk (eller utenlandsk) kultur. Denne bevegelsen hentet sine ideer fra den tyske, kulturromantiske oppfatningen av nasjonsbegrepet. En viktig identitetsfaktor her var språket.

Skriftspråket i Norge hadde fra seinmiddelalderen og fram til 1814 vært dansk. Dette endret seg ikke selv om Norge kom i politisk union med Sverige. De som hadde sittet i ledende stillinger, innenfor både politikk og økonomi, kom ofte fra Danmark. Derfor ble dansk sett på som overklassespråket, eller elitens språk. To av de første som begynte å eksperimentere med norsk språk, var eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe. Eventyrene var folkelige. De ble regnet som uttrykk for noe  norsk. I samlingen Norske Folkeeventyr, fra 1841, brukte Asbjørnsen og Moe mange norske ord i stedet for de danske. Dansk «bjerg» fungerte for eksempel dårlig som betegnelse for norske fjell. Ivar Aasen utviklet i samme periode et helhetlig skriftspråk (landsmålet) basert på norske dialekter. Seinere fikk dette språket navnet nynorsk. Aasen var inspirert av de tyske kulturromantiske nasjonalistene.

Landsmål mot riksmål

Skulle man utvikle et moderne norsk skriftspråk basert på dialektene og det gamle norske språket fra storhetstiden, slik Aasen ønsket med landsmålet, eller skulle man bygge den norske nasjonen på et moderne europeisk kulturspråk, et fornorsket dansk, det såkalte riksmålet? Knud Knudsen, med støtte blant annet fra Bjørnstjerne Bjørnson, var talsmann for det siste. Denne skillelinjen i norsk kultur og politikk, mellom elitekultur og folkekultur – eller by og land – er synlig også i dag.

Portrett av Elias Akselsen. Foto.  

Artisten Elias Akselsen, som selv er tater, fortalte i et intervju med NRK i 2010 om hvordan han flere ganger måtte rømme fra de norske myndighetene som ville ta ham bort fra foreldrene og taterfølget de tilhørte. I

Intervju med Elias Akselsen  

Felles nasjonale politiske symboler

Selv om striden mellom landsmål og riksmål aldri ble avklart, ble tiden etter andre verdenskrig preget av at man samlet seg rundt felles nasjonale politiske symboler i stedet for kulturelle symboler. Utviklingen av velferdsstaten ble det store politiske prosjektet i Norge. Velferdsstaten satte likhet i sentrum for nasjonsbyggingen. Dette gikk ut over dem som ikke passet inn i den nasjonale likhetsmodellen.

Mens forbudet mot samisk i skolen ble opprettholdt til ut i 1950-årene, foregikk det forfølgelse av tatere, sigøynere og andre romfolk. Reisende folkegrupper hadde i tidligere tider vært en integrert del av det norske samfunnet, da de reiste rundt og solgte håndverksprodukter, kramvarer og tjenester – og brakte nytt fra bygd til bygd. I det nye Norge etter andre verdenskrig passet ikke denne omflakkende tilværelsen inn i det nasjonale selvbildet. Flere opplevde at barna ble tatt fra dem. Barna ble plassert i norske fosterhjem, uten kontakt med de opphavlige foreldrene. Det ble også utført tvangssterilisering av tatere.

Oppgaver
Relatert innhold

Faglig

Generelt