Fagstoff

Oppgjøret etter første verdenskrig

Publisert: 27.01.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Detalj fra William Orpens maleri av signering av fredstraktaten etter 1. verdenskrig i Versailles. En rekke menn sitter rundt et bord i speilsalen i Versailles. Maleri.   Første verdenskrig var krigen da stormaktene barket sammen på slagmarken. I kjølvannet av krigen oppsto det mange nasjonale bevegelser, med krav om selvstendighet. Noen av disse bevegelsene vant fram. Andre nasjonale grupper måtte forholde seg til nye herskere. Det ble også skapt helt nye stater.

De fire store på fredkonferansen i Paris i 1919. Fra venstre: Statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Vittorio Emanuele fra Italia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike og president Woodrow Wilson fra USA. Foto. "De fire store" på fredskonferansen i Paris. Statsministerne fra Storbritannia, Italia og Frankrike, samt president Wilson fra USA.  

Fredskonferansen i Paris

Det nye verdenskartet ble tegnet under fredskonferansen i Paris i 1919. Her bestemte seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia skjebnen til de tapende partene, Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson la i 1918 fram 14 punkter som skulle være styrende for fredsprosessen. Hovedideen var at nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Dette skapte håp og forventning blant annet i den arabiske verden.

Britiske tropper i Mesopotamia, det som i dag er Irak, under første verdenskrig. Foto. Britiske tropper i Mesopotamia (Irak) under 1. verdenskrig. Etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. 

Arabisk nasjonalisme

Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert ottomanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet. Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt-og-hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Mange mener at denne inndelingen er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag (2016).

Det britiske mandatet for Palestina, opprettet av Folkeforbundet i 1922. Foto av kilde. Det palestinske mandatet som ga britene kontroll over området.  

Palestina

Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje «under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]». Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.

Kart som sammenlikner Europa i 1914 og i 1924. Illustrasjon.Kart som sammenlikner Europa ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 og med de nye europeiske landene etter fredsoppgjøret.  

Øst-Europa

Det ble også skapt nye nasjonalstater i Øst-Europa under Pariskonferansen. Russland hadde etter revolusjonen i 1917 trukket seg ut av krigen. De seirende nasjonene fryktet det kommunistiske Russlands innflytelse i Europa. De opprettet derfor et belte av helt nye antirussiske stater i nasjonalstatens ånd mellom Russland og resten av Europa. Blant dem var de baltiske statene Latvia, Litauen og Estland.

Pressemøte etter det første møte i Hitlers nye regjering, 30. januar 1933. Hitler sittende i stol med kabinettmedlemmer rundt seg. Foto. Hitlers første regjering i 1933 

Tyskland

Tyskland ble på sin side dømt til å betale enorme krigserstatninger. Landet måtte gi fra seg store landområder, og det ble satt begrensninger for hvor mange soldater og hvor stort militærvesen de fikk lov til å ha. Resultatet av denne «straffefreden» skapte en følelse av urettferdighet i Tyskland. Det framsto som om resten av verden var imot Tyskland. Igjen vokste nasjonalismen i Tyskland. Denne nasjonale misnøyen gikk ut over de mange minoritetsgruppene i landet.

Da Adolf Hitler kom til makten i 1933, utnyttet han misnøyen og de nasjonalistiske tankene om tysk storhet. Han bygde opp industrien og krigsmaskineriet – ikke ulikt det Bismarck hadde gjort i Preussen tidligere. Hitlers plan var å skaffe «Lebensraum» (leverom) til den tyske nasjonen. Det gjorde han ved å annektere (erobre) landområder og ved å forsøke å utrydde andre ikke-germanske folkegrupper. Vi har allerede nevnt folkemordet på jødene, men også andre grupper, blant annet sigøynere og utviklingshemmede, var uønsket. Da Hitler gikk inn i Polen i 1939, startet andre verdenskrig.

Relatert innhold