Fagstoff

Nasjonalismens århundre

Publisert: 27.01.2016 (13:14)

Storminen av Bastillen under den franske revolusjonen i juli 1789. Opprørere og soldater i kamp. Maleri.   1800-tallet er blitt kalt nasjonalismens århundre. Det var i dette århundret ideen om nasjonen som utgangspunkt for statsdannelse ble født. Under og etter napoleonskrigene, tidlig i århundret, ble mange av ideene fra den franske og amerikanske revolusjonen spredt i Europa. Dette var ideer om folkestyre og menneskerettigheter, men de handlet også om nasjonal selvbestemmelsesrett.

Portrett av kong Karl XIV Johan av Sverige og Norge. Kongen i paradeuniform. Maleri. Også kong Karl Johan brukte religion, språk og kultur som argumenter for å få Norge til å gå i union med Sverige.   

Legitimering

I begynnelsen var det likevel myndighetene selv som brukte nasjonsbegrepet for å legitimere (rettferdiggjøre) statsdannelser og for å annektere (erobre) andre staters landområder. Den svenske kong Karl Johan brukte for eksempel religion, språk og kultur som argumenter da han prøvde å overtale nordmennene til frivillig å gå i union med Sverige i 1814. Utover i andre halvdel av 1800-tallet ble så nasjonalismen en utbredt ideologi.

Nasjonstankens økende popularitet førte til større interesse for folkekultur, historie og språk. Komponistene laget storslåtte nasjonale symfonier, mens billedkunstnerne malte natur, folkeliv og «vanlige» mennesker. Historikere skrev om en helteaktig og mytisk fortid. Slik ble det skapt en nasjonal bevissthet. Denne bevisstheten førte til en samling om det politiske fellesskapet i nasjonen.

Valglokale folkeavstemningen 1905. En mann står klar til å registrere seg. Foto. Utvidelse av stemmerett og folkestyret var viktig både som årsak til og virkning av nasjonalismen.   

 

Nasjonalismens popularitet og vekst

Hvorfor ble nasjonalismen så populær i Vest- og Nord-Europa på 1800-tallet?

For å få svar på dette spørsmålet må vi se på samfunnsutviklingen. I historiefaget bruker man ofte to analysebegreper for å prøve å forstå prosesser i historien. Man snakker om årsak og virkning. Det er en måte å sortere hendelsesforløp på. Når det gjelder nasjonalstatens vekst, kan det ofte være vanskelig å avgjøre hva som var årsak, og hva som var virkning. På den ene siden var utvidelsen av stemmeretten og utviklingen av folkestyret årsak til at flere mennesker fikk et forhold til nasjonalstaten. På den andre siden var de politiske og administrative rammene som nasjonalstaten ga, en forutsetning for at man kunne utvikle demokrati og folkestyre. Altså kunne stemmerett og folkestyre være en virkning av nasjonalismen. Dette motsetningsforholdet har gitt opphav til mange diskusjoner blant historikere.

Scene fra den tyske kolonien Kamerun, hvor hvite kolonister ankommer med båt. Maleri. Mange nasjonalstater kastet seg ut i kolonialisering og kriger. Bildet er fra Tysk Kamerun.  

Geografisk og administrativ enhet

Det som er klart, er at nasjonalstaten ved slutten av 1800-tallet var blitt en viktig geografisk og administrativ enhet. Tidligere hadde de samme landområdene vært preget av mange små føydalstater og territoriale enevelder. Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonialisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Krigene førte til store utgifter for disse statene. Utgiftene gikk ikke bare til krigsmateriell, men også til en stadig voksende administrasjon.

En måte å skaffe inntekter på var å øke skattene, men det kunne føre til misnøye. Myndighetene forsto at ved å gi folk stemmerett og la dem ta del i det politiske livet, kunne man dempe opprør og separatisme. Separatisme vil si at mindre grupper arbeider for å bli selvstendige. Det ble viktig for myndighetene at folket identifiserte seg med nasjonen – ikke bare med sin egen stand eller klasse. Nasjonalstaten var altså en viktig ramme som utvidelsen av demokratiet kunne skje innenfor, samtidig som den ble en måte å kontrollere befolkningen på.

Økonomiske og sosiale endringer

Samtidig med de politiske endringene skjedde det også store økonomiske og sosiale endringer på 1800-tallet. Det var en voldsom befolkningsvekst. Mange flyttet til byene, der de søkte arbeid i de nye fabrikkene. Den sterke byveksten som kom med industrialiseringen, førte også til større fattigdom i siste halvdel av 1800-tallet. Da ble det behov for et større byråkrati, som kunne planlegge byer og hvordan industrialiseringen skulle skje. Byråkratiet måtte også ta seg av og gi støtte til de som falt utenfor samfunnet. De gamle enevoldsstatene fra 1600- og 1700-tallet var ikke rustet for denne typen oppgaver. Nå var det også flere som fikk utdannelse og kunne få arbeid i det voksende byråkratiet i nasjonalstaten.

Oppgaver
Relatert innhold