Fagstoff

Statsadministrasjonen fra slutten av 1660-tallet og gjennom 1700-tallet

Publisert: 13.01.2016, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Historisk bilde som viser utløpet av elva Otra øst for Kristiansand. Illustrasjon.Kristiansand stift ca 1800

I løpet av tiårene etter innføringen av arveeneveldet satte kongen i verk store endringer i administrasjonen av riket. Lensordningen ble gjort om. Lenene ble omdøpt til «amt», med «stiftamt» som den overordnede enheten.

Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.

Arkivet etter Sorenskriveren i Follo på 1800-tallet. Foto. Arkiv etter Sorenskriveren i Follo 

 

 

Latinskolen i Bergen, 1764. Illustrasjon.I det nye felles skolesystemet, la undervisningen vekt på troskap til kongen.   

Embetsmenn

Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.

Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.

Portrett av biskop Peder Hersleb. Illustrasjon. Biskop Peder Hersleb var sentral ved innføringen av konfirmasjonen i Norge. 

 

Les mer

Nettutstilling: Konfirmasjon 

Skolesystemet

Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.

Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.

Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.

Mål og vekt

Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.

Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.

I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.