Fagstoff

Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge

Publisert: 13.01.2016 (11:24)

Portrett av Fredrik den 3. til hest. Maleri. Portrett av Fredrik 3. 

Eneveldet I Danmark-Norge ble innført gjennom et dramatisk kupp i løpet av noen dager i september og oktober 1660. Kongen og kretsen rundt ham klarte i løpet av disse dagene å ta makten fra både stenderforsamlingen og riksrådet. Monarkiet ble gjort arvelig, og kongen fikk rett til selv å utforme forfatningen. Forfatningen beskrev retningslinjene som kongen skulle styre etter. For å forstå det dramatiske kuppet og hvorfor eneveldet ble innført, må vi se nærmere på det som skjedde før kuppet.

Situasjonen før 1660

Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.

I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde tømt statens finanser. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram en ny avgift på luksusforbruk.

Arveenevoldsregjeringsakten 1661

Arveenevoldregjeringsakten for Norge, 1661. Foto av kilde.   Arveenevoldsregjeringsakten fra 1661. I 1661 ble kong Fredrik 3. hyllet som arvekonge i Kristiania. Hyllingen samlet adelsmenn, biskoper, lagmenn og representanter for byene og bøndene over hele landet. Representantene signerte sin tilslutning på dokumentene som innførte arveeneveldet. Mange av representantene hadde egne segl som de satte ved navnet sitt, mens enkelte av bøndene i stedet tegnet bumerket sitt. Bumerket ble brukt av dem som ikke kunne skrive, for å merke dyr og gjenstander.

 

Les mer

Nettutstilling: Arvehyllingen i Kristiania i 1661 

Kuppet

Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.

Stendene var blitt samlet i september. I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.

Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.

Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon eller innkalling av stenderforsamlingen. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de ikke bare monarkiet arvelig og kongen eneveldig. De ga ham samtidig makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.

Portrett av prinsesse Louise, datter av Kristian 6. Maleri. Prinsesse Louise av Danmark og Norge

«Prinsessestyr»

«Prinsessestyr» (endelsen «styr» kommer av tysk «Steuer» = skatt) var navnet på en ekstraordinær skatt som ble pålagt befolkningen når en prinsesse skulle giftes bort. Skatten skulle dekke medgiften og utgifter til utstyr for prinsessen.

 

Les mer

Nettutstilling: Prinsessebryllup 

Eneveldet videre

Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.

Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.

Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.

I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.