Fagstoff

Eneveldet og andre styreformer i Europa

Publisert: 13.01.2016 (11:24)

Kong Karl 2. seiler fra eksil i Nederland til England i 1660. Maleri. Karl 2. seiler fra Nederland til England i 1660.

I løpet av 1500- og 1600-tallet var stendene blitt stadig mindre viktige i de fleste europeiske land. De ble i stedet erstattet av eneveldige konger, det vil si at kongen fikk makt til selv å bestemme forfatningen som landet skulle styres etter.

Kardinal Richelieu (1585-1642)

Portrett av kardinal Richelieu. Maleri.  

Det mest fullstendige eneveldet var Frankrike, der kongen fikk absolutt all makt. Danmark-Norge var også et av landene der eneveldet var sterkt. I begge disse landene spilte riksrådet og stenderforsamlingen en ubetydelig rolle i styringen av staten gjennom 1600- og 1700-tallet. Det var kongen, med sine rådgivere, som styrte. I Spania og i de tyske statene var eneveldet utgangspunkt for styreformen, men med noen lokale variasjoner.

Kardinal Richelieu (1585-1642)

Kardinal Richelieu var en fransk geistlig som i 1624 ble Ludvig 13.s førsteminister. Han ble i stillingen til sin død. Richelieu arbeidet særlig for å styrke kongens makt og svekke lokale opposisjonsgrupper. Han har fått æren for å gjøre Frankrike i enevoldstiden til en sterk og sentralisert stat.

Sverige

Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.

Portrett av kong Karl 2. Maleri. Karl 2. av England 

England

I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.

Stenderforsamlingen Staten Generaal i Nederland i 1651. Maleri. Stenderforsamlingen Staten Generaal i Nederland i 1651 

 

Den første russiske forsamling, Zemsky sobor. Maleri. Den første russiske forsamling: Zemsky Sobor  

Nederland

Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.

Russland

I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.

Relatert innhold