Fagstoff

Pavestaten – en arv fra Romerriket

Publisert: 16.12.2015, Oppdatert: 06.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Innsiden av kuppelen i Peterskirken i Vatikanet i Roma. Foto.   Pavekirken i Roma var viktig allerede tidlig i middelalderen i Vest-Europa. Kristendommen var innført som statsreligion i Romerriket allerede på 300-tallet. Den romerske pavens makt og posisjon kom av arven fra Peter, Jesu disippel, som led martyrdøden i Roma.

Vigslingen av St. Augustine til biskop, av Jaume Huguet. Maleri. Biskop Augustin av Hippo spilte en viktig rolle når det gjaldt tanker rundt det verdslige lederskapet.   

I Bibelen heter det at Jesus ville bygge sin kirke på apostelen Peter. Pavene så derfor på seg selv som Peters etterfølgere og dermed som kirkens naturlige overhode.

Rex iustus – konge av Guds nåde

Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.

Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.

Karl den store møter pave Adrian I nær Roma i 772. Maleri. Bildet viser et møte mellom Karl den store og pave Adrian I nær Roma i 772. Dette var åtte år før Karl den store ble kronet til keiser i Roma.   

 

Portrett av Karl den store, keiser av Vesten. Maleri. Karl den store  

Kirkemakt og kongemakt i allianse

De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.

Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.

Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.

Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.

Oppgaver
Relatert innhold