Fagstoff

Trangbodd og tarvelig

Publisert: 09.12.2015 (12:34)

En familie bor på gangen på Rodeløkka rundt 1930. Foto. I mellomkrigstiden var det slett ikke uvanlig å ha en familie boende i entreen. Her har boligkontrollør Nanna Broch fotografert en familie som bor på gangen på Rodeløkka rundt 1930.

Vel kan det være frustrerende å mangle egenkapital til å investere i en ettroms. Men bolignøden har en lengre og langt mørkere historie her i landet.

Dårlige boforhold i en arbeiderbolig i Oslo rundt 1930. Foto. Bolignøden tvang folk til å bo steder som slett ikke var egnet som et hjem. Her har boligkontrollør Nanna Broch fotografert en arbeiderbolig i Oslo rundt 1930.  

 

Provisorisk brakke i bygård i Oslo. Foto. Mangelen på boliger tvang fram provisoriske løsninger, som denne brakka i en bygård i Oslo. 

 

Boligforhold i gråbeingårdene

"Går en op gjennem trappene der, er det som man vandret i nogen lagerrum - pakkasser for mennesker! Det har bare gjeldt å stable flest mulig individer oppå og ved siden av hverandre. I enkelte opganger bor over 100 personer. Tenk å holde sån en trapp ren!"

Slik skrev boliginspektrise Nanna Broch om boforholdene i gråbeingårdene i Kristiania på 1920-tallet.

Gråbeingårdene (et par kvartaler med leiegårder ved Tøyen) var ikke alene om å by på elendig bostandard. Boliginspektrise Broch skildret hvordan folk over hele østkanten bodde i trekkfulle skur og falleferdige rønner, i trange loftsboder og mørke kjellere.

"Rundt på lofter bor mangfoldige mennesker. Vi har truffet folk inne på loftsboder, hvor der ikke er ovn, hvor vinduet er en glugge i taket", skriver hun.

Og forteller hvordan en leilighet passende for to personer kunne huse både ti og femten, hvordan mødrene ikke turte å la de minste leke på gulvet av frykt for rottene, og hvordan rommene kunne være så fuktige at man måtte sove under paraplyer.

En barneflokk foran utedoene i en bakgård i Oslo. Foto. Boligkontrollør Nanna Broch dokumenterte hvordan de dårlige boforholdene påvirket både oppvekstmiljø og helse. Her en flokk barn foran bygårdens utedoer. 

 

Ny boligpolitikk

Selv om boligmangelen økte på begynnelsen av 1900-tallet, var bolignøden på ingen måte ny. – Folk har bodd trangt og dårlig til alle tider, sier historiker og formidlingsansvarlig for industri- og arbeiderhistorie ved Oslo Museum, Gro Røde.

– Men det er først mot slutten av første verdenskrig at man for alvor blir opptatt av å gjøre noe med bolignøden. Innbyggernes uverdige boforhold kommer på den politiske dagsorden, og myndighetene går aktivt inn for å bedre situasjonen, forteller hun.

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var boligbyggingen i all hovedsak overlatt til private. Det førte til at det på begynnelsen av 1900-tallet knapt ble bygget nye boliger i hovedstaden, samtidig som folketallet økte. I 1910 hadde kommunen riktignok satt ned en boligkomité og vedtatt å bygge kommunale boligkomplekser, men byggingen tok tid. I mellomtiden ble skoler, forsamlingslokaler og menighetshus brukt for å gi folk tak over hodet.

– Etter hvert fikk man ferdigstilt store kommunale leiegårder i områder som Torshov, Lindern og Ullevål Hageby. Standarden på leilighetene var langt høyere enn i de fleste andre arbeiderboliger. Myndighetene var opptatt av at folk ikke bare skulle ha et sted å bo, men at boforholdene skulle være verdige, forteller Røde.

Obos-medlemmer på trekningsmøte for leiligheter i 1955. Bente Mæland trekker en leilighet til seg og foreldrene. Foto. i 1955 sto fremdeles 35 000 medlemmer på venteliste for egen OBOS-leilighet. Her trekker en liten jente en leilighet til seg og foreldrene. 

 

Statsminister Oscar Torp leide ut deler av sin leilighet. Familien Torp hadde et lite kjøkken til rådighet. Foto. Statsminister Oscar Torp bidro til å redusere boligmangelen ved å leie ut deler av sin egen leilghet. Her er Torp og familien fotografert på kjøkkenet i 1951. 

Tre års ventetid

Det var lange ventelister for å få tildelt en kommunal leilighet. Ventetiden var sjelden under tre år. Leiegårdsbestyrerens standardformuleringer i svarbrevet fra 1919 ga ikke boligsøkere mye håp: "Paa grund av den herskende husnød og den sterke tilstrømning av leiesøkende, som nærværende kontor har, vil det desværre gaa lang tid før Deres boligandragende kan optas til behandling. Naar man vil kunne række at skaffe Dem leilighet er det saaledes i dette øyeblik umulig at kunne uttale sig om."

– Mange gårdeiere utnyttet boligmangelen, og lot folk betale dyrt for rom som ikke egnet seg som bolig. Nanna Broch var blant dem som kjempet for at gårdeierne skulle ta ansvar, sier Røde. Bolignøden var ikke bare et hovedstadsproblem. Også i andre norske byer bodde folk trangt og dårlig. Situasjonen var ikke bedre på landet heller – faktisk bodde folk enda trangere der. Ifølge folketellingen fra 1920 bodde det i snitt 4,4 personer per bolig i byene og 5,1 personer per bolig på landet. Boligene på landet var ikke særlig mye romsligere enn i byene heller, i snitt hadde en bolig på landet 4,0 rom, mot 3,6 rom i byene.

Bak statistikken ligger dessuten en enorm skjevfordeling - fabrikkeieren hadde det svært romslig, mens arbeiderne bodde trangt. Etter dagens standard ville rundt 70 prosent av boligene i byene i 1920 blitt betraktet som trangbodde, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Tyskerbrakker fra krigens dager i bergensområdet brukt av norske arbeidere. Foto. Tyskerbrakker ble brukt som boliger langt inn i etterkrigstiden. Her er tyskerbrakker i Bergensområdet tatt i bruk som arbeiderboliger etter krigens slutt. 

 

Oslos første boligblokker under bygging på Øvre Tøyen i 1946. Foto. Etterkrigstiden bød på stor byggeaktivitet. Her bygger OBOS blokker på Tøyen i 1946. 

Hjem i en tyskerbrakke

Kong Haakons tale på Rådhusplassen i anledning hans 80-årsdag i august 1952 gir et tydelig bilde av at boligmangelen fortsatte langt inn i etterkrigstiden: "Jeg har siden krigen fått mange brev, og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Dessverre så er det ikke lykkes, og dessverre var det umulig å gjøre det", talte han til folkemassen, og ble møtt med jubel da han uttrykte ønske om at enhver nordman skulle få sitt eget hjem.

Så sent som i 1953 skrev VG at flere hundre familier bodde i brakker i Oslo: "Alt i alt kan man regne med ca. 1.200 barn i brakker i Oslo. En meget stor prosent, det er langt over halvparten, av leilighetene er helsefarlige. Det er mugg og sopp i dem, trekk, og lekkasjer er det i alle. I noen siler vannet gjennom taket", kunne avisen melde.

– Boligmangelen fortsatte inn på 1950-tallet. Krigen hadde satt en stopper for boligbyggingen, samtidig som folketallet økte. Før OL i 1952 var det mye diskusjon om hvordan man skulle klare å huse alle de tilreisende, sier Røde.

Dagens boligmangel

Mantraet for boligbyggingen i etterkrigsårene var "Flest mulig, raskest mulig og billigst mulig". I 1946 ble Den Norske Stats Husbank opprettet, og folket ble tilbudt gunstige finansierings- og støtteordninger. Nye områder ble frigitt til boligbygging, og man fikk de første drabantbyene. Boligbyggingen nådde en topp på 1970-tallet, og boligmangelen var ikke lenger like prekær.

Men om man er kvitt boligmangelen, er et definisjonsspørsmål. – En 23-åring i dag vil kanskje klage over at det er umulig å komme seg inn på boligmarkedet. Mens en 90-åring vil riste på hodet over standarden de unge krever, påpeker Røde.

(Kilder: TOBIAS, lokalhistoriewiki.no, SSB, Norsk Folkemuseum, artikkelen "Brakkebygrendar mot bolignød" av Beate Muri, Norsk Biografisk Leksikon, OBOS)