Aktualitet

Myten om venstrevrien

Publisert: 04.11.2015 (12:07), Oppdatert: 19.12.2016 (10:57)

Sven Egil Omdal med Gullpennen. Foto.  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Medieundersøkelsen 2015 

 

 

Portrett av Kristin Clemet. Fotografi.Kristin Clemet er tidligere statsråd fra partiet Høyre. Hun er nå leder av den liberale tankesmia Civita. 

Tilsvar fra Kristin Clemet

Venstrevridningen i pressen 

 

Rød, grønn pil som viser ulik retning. Illustrasjon   

Bortsett fra troen på at Elvis lever, er det vanskelig å finne en myte som er mer seiglivet enn at den politiske journalistikken i Norge er så venstrevridd.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Da Dagsnytt 18, den politiske elitens versjon av «Drømmehagen», nylig feiret sitt 25-årsjubileum, dukket den opp igjen. Og nok en gang var det leder av tankesmien Civita, tidligere statsråd og stortingsrepresentant for Høyre, Kristin Clemet, som klaget over at journalistene stort sett stiller spørsmålene sine fra venstre. Hun kunne like gjerne sagt at de stiller dem fra Venstre, ettersom det lille støttepartiet for den blå regjeringen er det mest overrepresenterte (sammen med SV) i de årlige undersøkelsene av hva journalister stemmer. Men det ville jo svekket kraften i det budskapet hun har framført med jevne mellomrom de siste ti årene.

Det nytter liksom ikke at forskerne, som Jan Fredrik Hovden ved Universitetet i Bergen, minner om at partifordelingen blant journalistene likner ganske mye på fordelingen i befolkningen generelt, med noen skjevheter, som er vanlige også i andre yrker. Det kan se ut til at næringslivsjournalister i større grad stemmer Høyre og helsejournalister Ap eller SV, men det er mange flere av de første enn av de siste.

Det nytter åpenbart heller ikke å minne Clemet om at blant de journalistene som skriver om politikk, og som derfor er de som oftest stiller henne spørsmål, er det borgerlig flertall. Stortingets Presselosje er blågrønn, ikke rødgrønn.

Professor Frank Aarebrot, som lager denne undersøkelsen sammen med Nordiske Mediedager, presiserer dette hvert år når han legger fram tallene, uten at de når fram til Civita eller de mange kommentarfeltheltene som påstår det samme.

Og siden vi feirer jubileer: I år er det ti år siden Harald Stanghelle, redaktør i Aftenposten, som etter Clemets eget utsagn er blitt en trygg liberalkonservativ avis, skrev i Norsk Redaktørforenings årbok at Carl I. Hagen trygt kunne slutte å klage på at ingen journalister stemmer på Fremskrittspartiet. I praksis stimulerer nemlig medienes egen logikk «til den samme tilnærmingen til politikk som et populistisk parti» har. Det samme sa professor i statsvitenskap, Trond Nordby. Mediene bærer et tungt ansvar for at politikken ikke lenger preges av saker som skal kjempes fram, og av samfunnet som skal bygges, men av politikere som skal selges. Den politiske journalistikken forsterker en generell samfunnsutvikling i populistisk retning, mente han.

At Frp ti år senere er blitt regjeringsparti, kan altså et stykke på vei skyldes at journalistikken forsterker deres måte å føre politikk på.

Nå skal det sies, og jeg gjør det nå, at Civita under Clemets ledelse virkelig forsøker å kjempe saker fram, og gjennom grundig arbeid å bygge det samfunn de foretrekker. Det er selvsagt synd hvis slikt blir oversett eller fortrengt fra medienes dagsorden fordi sportsjournalistene, kulturjournalistene og redigererne stemmer på MDG og SV. Men en helt fersk studie, utført av Paul Bjerke ved forskningsstiftelsen De Facto og publisert i antologien Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon, viser at Civita står bak 65 prosent av alle oppslag om tankesmier i norske medier. I de sju største avisene fikk Civita sju ganger så mange oppslag som venstresidens Manifest (ifølge Klassekampen 26. oktober).

At en høyrestatsråd føler at alle spørsmål kommer fra venstre, er ikke særlig oppsiktsvekkende. Men å klage over dette år etter år, til tross for at de politiske journalistene heller til høyre mer enn til venstre, til tross for at høyresidens tema preger politikken, og til tross for at den populistiske høyresidens tilnærming til problemene også preger journalistikken? Så tungnem er hun jo vanligvis ikke.

Det er på tide å erkjenne at Elvis er død, og at den sterke venstrevrien i journalistikken ikke er noe annet enn en nyttig og bruksvennlig myte for alle som ikke liker spørsmål fra den kanten.