Av Sven Egil Omdal
De snur seg bort fra bildene av tre år gamle Aylan fra Kobane der han ligger i den røde skjorten og den blå shortsen med ansiktet ned i de små sommerbølgene. De lukker Facebook og ser demonstrativt bort fra avisstativene. Vis respekt for den lille flyktningen som aldri nådde det såkalte europeiske fellesskapet, sier de. Det er uverdig å bruke barnelik for å fremme politiske standpunkt. La oss diskutere hva vi gjør med masseflukten fra Syria uten å henfalle til sentimentalitet.
Andre orker ikke smerten i sin egen empati. De har små barn eller barnebarn og ser disse i den vesle kroppen som bæres bort av den tyrkiske politimannen. Innlevelsen gjør for vondt.
Var det da riktig eller galt av aviser over store deler av Europa å publisere bildene av det døde barnet på stranden? Er det de som deler bildene på sosiale medier, eller de som bevisst lar være, som best hedrer Aylan?
De som tror at et slikt bilde ikke har noen virkning utover å massere samvittigheten til all verdens passive følere, tar feil. Selv om det er vanskelig å måle effekten, har noen bilder en kraft som tvinger politikken inn i nye spor, eller som for alltid former vår oppfatning av store tragedier. Per Edgar Kokkvold sa i en tilsvarende debatt for noen år siden at uten bildene av likhaugene ville ikke Holocaust hatt samme posisjon i vår bevissthet. Han har rett, til tross for at det er legitimt å hevde at de døde jødenes verdighet ikke ble tilstrekkelig ivaretatt.
Da SS-general Jürgen Stroop valgte å illustrere rapporten til Berlin om hvordan han hadde slått ned oppstanden i den jødiske gettoen i Warszawa, sikret han samtidig sitt evige, onde ettermæle. Ett av bildene han brukte, viser en liten gutt som med armene i været går foran sin familie forbi de tyske soldatene. Bildet ble et uttrykk for uskyldens vilkår i møte med den absolutte vold, og huskes ennå som et av 2. verdenskrigs mest symboltunge minner.
Da president Richard Nixon så APs foto av ni år gamle Phan Thi Kim Phuc som naken og vettskremt løp mot fotografen mens ryggen hennes ble oppbrent av amerikansk napalm, spurte han om bildet kunne være manipulert. Nixon innså hvilken politisk kraft barnets lidelse hadde, og lurte på hvordan bildets autoritet kunne svekkes. Han tok ikke feil. Fotografiet er Vietnamkrigen i essens.
Bildene av lille Aylan i vannkanten på det turistbrosjyrene kaller de «strålende hvite sandstrendene» utenfor Bodrum, gjør vondt for alle med normalt følelsesapparat. Men i denne kollektive smerten ligger det en kraft som kan gi flyktningkatastrofen og krigen i Syria den plassen i vår bevissthet som fører til at vi presser dem som trenger å bli presset. Det var dette som skjedde i Storbritannia denne uken. Plutselig snudde aviser som hittil har framstilt asylsøkerne som en trussel, og sluttet seg til dem som lenge har hevdet at denne retorikken er dehumaniserende.
The Daily Mail, som i årevis har forurenset debatten med oppslag om alle godene flyktningene får hvis de bare klarer å lure seg inn i det forjettede land, brukte torsdag hele forsiden på bildet av politimannen som bærer Aylan bort fra stranden. Tittelen: «Et lite offer for en menneskelig katastrofe» var på linje med The Independents: «Noens barn», og The Guardians: «Den sjokkerende, onde virkeligheten som Europas flyktningkrise er». Det er to aviser som vanligvis ikke snakker samme språk som The Daily Mail.
Den politiske virkningen var øyeblikkelig. Fra kirkeledere og humanitære organisasjoner, fra opposisjonen i parlamentet, men også fra hans eget parti, kom kravet om at David Cameron må legge om kursen – og retorikken. Det er ikke mange ukene siden Cameron omtalte asylsøkerne som «en sverm». Det er dypt deprimerende at en så rutinert politiker tyr til insekter som metafor når han omtaler mennesker som ikke har noen ting tilbake, bortsett fra et syltynt håp, sterk vilje og desperat mot, men det er ufattelig at han gjør det bare noen måneder etter at landets største avis, The Sun, lot spaltisten Katie Hopkins omtale asylsøkerne som kakerlakker.
I etterkant har Cameron forsvart ordbruken – og møtt forståelse i den populistiske høyrepressen. Nå kan de samme avisenes bruk av bildene fra stranden i Bodrum tvinge den britiske regjeringen til å komme Tyskland i møte og diskutere felles europeiske løsninger.
En av de første til å dele bildene var Peter Bouckaert, nødhjelpsdirektør i Human Rights Watch. Han er i Ungarn og ser på nært hold de dramatiske scenene på grensen mot Serbia og på jernbanestasjonen i Budapest. På bloggen sin skriver han at det var de små joggeskoene som traff ham sterkest. Han har selv små barn og kunne se for seg hvordan Aylans foreldre om morgenen hadde hjulpet treåringen med å få dem på riktig fot. «Det var ingen lett avgjørelse å dele et brutalt bilde av et druknet barn», skriver han. Men hvis Europas ledere klarer å se sine egne barn i dem som våger livet, «vil de kanskje forsøke å stoppe disse uhyggelige scenene».
Den politiske virkningen av å bryte de etiske reglene, som i Norge tilsier at vi ikke bruker bilder av døde barn, avhenger av at bruddene er sjeldne. Ellers setter medlidenhetstrøttheten inn, og vi beskytter oss mot smertene over andres lidelse ved å nekte å se den. En slik utvikling vil i hvert fall ikke tjene flyktningene.
Men noen ganger kan et bilde av et enkelt barns tragedie, som gutten i Warszawa, jenta i Trang Bay i Vietnam og Aylan på stranden i Tyrkia bevege politikken mot løsninger som redder mange andre. I slike tilfeller er det en etisk riktig handling å dele bildet med flere.