Fagstoff

Luksuslovgivningen

Publisert: 02.09.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Brudeferden i Hardanger. Maleri. Brudeferden i Hardanger

Myndighetene i hele Europa var gjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet bekymret over det voksende forbruket blant den brede befolkningen. De forsøkte å begrense forbruket med lovgivning, kalt luksuslovgivninger. Disse tok form av detaljerte forbud, noen helt ned på fargedetaljer på båndene som ulike samfunnsgrupper fikk bruke, eller antall gjester tillatt i et norsk bondebryllup, samt antall retter og typer mat.

Standssamfunnet skulle ikke utfordres

Bekymringen var dels motivert av tanken om at stendene, dvs. gruppene i befolkningen, som besto av bønder, borgere, geistlige og adel, ikke skulle sammenblandes. Man var redd for at når bøndene begynte å kle og te seg som borgere, og borgere som adel, ville hele systemet som holdt samfunnsordenen oppe, rakne eller smuldre bort.

Luksuslovgivningen ble også brukt til å hindre grupper lovgiverne mente var særlig «lette å friste», fra å bruke pengene sine på såkalt unødig luksus. Dette gjaldt særlig tjenestefolk, men også kvinner mer generelt.

Merkantilisme

Skepsisen til forbruket i den brede befolkningen ble støttet av samtidens nasjonaløkonomiske ideer. Den økonomiske politikken, merkantilismen, som de europeiske statene på denne tiden førte, oppfattet jordas ressurser som en gitt mengde, der hvert land hadde sin del. Skulle en stat øke sin makt, måtte den ta ressurser fra andre. Dette kunne gjøres militært, gjennom krig, eller gjennom handel, dvs. gjennom fortjeneste på salg. Det gjaldt derfor å selge ferdig bearbeidede varer til høye priser, og hindre import av tilsvarende varer. Luksuslovgivning og tollsatser mot utlandet var aktive forsøk på nettopp dette.

Virkning av luksuslovgivningen

Luksuslovgivningene hadde varierende virkning. For noen grupper, kanskje særlig kvinner, kunne de være reelle begrensinger, som noen ganger til og med endte med bøter og straffesak. Også yngre menn som samfunnet mente hadde en livsførsel som ikke sømmet seg sin stand, kunne bli rammet.

For Norges del er det likevel klart at man på slutten av 1700-tallet hadde kommet fram til at luksuslovgivninger hadde liten virkning. De lange norske og danske kystlinjene var vanskelig å overvåke, og smuglingen var stor. Mot slutten av århundret ble den norske handelslovgivningen liberalisert, og fra 1796 kom en ny tollov som i praksis erstattet alle de gamle forbudene med en relativt sett lav innførselstoll.