Fagstoff

Førstereis i handelsflåtens gullalder

Publisert: 16.09.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Emneikon.  Bilde av klokke.  Grafikk  Huskelapp

  • Den norske handelsflåten opplevde sterk vekst etter andre verdenskrig.
  • Mellom 1954 og 1963 reiste 160 000 førstereisgutter til sjøs, selv om få ønsket å bli sjømenn.
  • Den internasjonale skipsfarten gjorde at norske sjømenn reiste over hele verden.
  • Det var lange mønstringsperioder. I 1964 fikk man fri hjemreise først etter ett år på sjøen.

Petter Marius Wick som 16-åring ombord i skoleskipet Trøndelag. Foto. 16 år gammel førstereisgutt fra Trøndelag

Etter andre verdenskrig var etterspørselen etter varer stor. Det førte til sterk vekst i skipsfartsnæringen for å transportere mat, utstyr og annet rundt omkring i verden. Norge har lange tradisjoner som sjøfartsnasjon gjennom tidene. I 1960 lå landet vårt som nummer fire på statistikken over største handelsflåte i verden, kun slått av USA, Storbritannia og Liberia. Perioden ble kalt handelsflåtens gullalder av Arne Hjeltnes i NRK-dokumentaren Vår ære og vår makt (2010).

Arbeid på brygga i Oslo i 1955. Foto. Handelsflåtens vekst etter andre verdenskrig ga mange arbeidsplasser i tilknytning til sjøfarten. Her arbeid på brygga i Oslo i 1955. 

Skip til kai i Hudson River, Manhattan 1965. Foto. Påmønstring for sjøfolkene kunne like gjerne være i New York som i Norge. Skip ved Manhattan i 1965.  

Hvordan kunne en påmønstring være?

Tre tidligere sjømenn forteller om sine første turer:

Førstereisgutten Bjørn 


17 år gammel førstereisgutt i 1974 


Jan reiste ut i 1956 

Stort behov for arbeidskraft

Veksten i næringen var eventyrlig og førte til at mange hadde arbeidsplassen sin på sjøen. I perioden 1954–1963 reiste 160 000 førstereisgutter til sjøs, men kun en fjerdedel av disse ønsket å bli sjøfolk. Det førte til en ustabil arbeidsstyrke og stor gjennomtrekk. Rederiene hadde konstant behov for mannskap på båtene, og mange tiltak ble satt i verk. Arbeidsdirektoratet omskolerte sju til åtte tusen mennesker fra andre yrker til sjøfolk. Rekruttering av jenter ble etter hvert også en mulighet, selv om det i starten var kun Onstad Shipping i Oslo som gjennomførte denne ordningen. En tredje mulighet for å få nok mannskap på båtene var å ansette utlendinger. I 1960 var 18 % av sjøfolkene på norske skip fra andre land enn Norge, og i 1967 steg andelen til 27 %.

Påmønstring

Det var jobb for alle, ingen stilte krav til utdanning eller erfaring. En telefon eller et besøk på hyrekontoret var nok. Dagen etter kunne du være underveis for å mønstre på båt. Skipsfarten var internasjonal, og en god del av den norske handelsflåten var sjelden eller aldri innom Norge. Derfor kunne på- og avmønstringssted like gjerne være Rotterdam eller New York, som Oslo eller Trondheim.

Hvorfor reiste så mange ut, selv om de ikke ville bli sjøfolk?

Mange som reiste ut, ville egentlig ikke bli sjøfolk. Men mange kjente andre som hadde reist ut, som fortalte spennende historier. Eventyrlyst var nok viktig for mange. De ville ut og se verden. Det var ikke vanlig med interrail og sydenturer den gangen.

En sjømann kunne tjene litt bedre enn en landarbeidende industriansatt, på grunn av tilleggene de fikk. De kunne også få kjøpt ting som det ikke var lett å få tak i i Norge, for eksempel jeans, plater og fotoutstyr.

Hvorfor ville ikke de norske ungdommene satse på en karriere til sjøs?

  • Mønstringstiden var lang.
  • Det kunne være vanskelig å tilpasse seg til et strengt hierarki. Båten ble som et lukket samfunn der menneskene levde tett på hverandre over lang tid i sjøen. Derfor måtte alt reguleres, og alle hadde sin bestemte plass om bord.
  • De unge mennene ønsket å stifte familie. De lange mønstringstidene lot seg vanskelig kombinere med familieliv.
  • Bedre tilgang på andre jobber og lengre obligatorisk folkeskole (9-årig folkeskole ble innført på slutten av 1960-tallet) gjorde kanskje sitt til at sjømannslivet ikke lenger var så fristende.

Seilingsperiodene

Reglene for mønstringstiden, eller seilingsperiodene, har endret seg opp gjennom årene.

  • 1939: tilskudd til hjemreise fra europeisk havn etter to år, annen havn tre år
  • 1953: fri hjemreise etter to år, uansett havn
  • 1958: fri hjemreise etter atten måneder
  • 1964: fri hjemreise etter ett år
  • 1971: fri hjemreise etter ni måneder
  • 1975: fri hjemreise etter et halvt år
  • 1979: nytt mønstrings- og hyresystem med seilingstid på tre måneder og friperiode i én og en halv måned

Kilde: Elisabeth Lønnå: Sjøens kvinner ute og hjemme