Fagstoff

Fra revolusjon til reformer

Publisert: 06.08.2015 (11:59), Oppdatert: 11.11.2016 (10:25)

Emneikon.  Bilde av klokke.  Grafikk  Huskelappen

  • 1930-tallet ble også kalt «de harde tredveåra».
  • Den økonomiske verdenskrisen påvirket også norsk økonomi og arbeidsliv.
  • Krisen forsterket konfliktene i arbeidslivet.
  • Arbeiderpartiet henvendte seg etter hvert til hele folket i stedet for kun arbeiderklassen.

Regjeringen Nygaardsvold på slottsplassen etter utnevnelsen i mars 1935. Foto. Regjeringen Nygaardsvold på slottsplassen etter utnevnelsen i mars 1935

Betegnelsen «de harde trevdeåra» er kjennetegnende for den økonomiske verdenskrisen som også nådde Norge tidlig på 30-tallet. Innenfor arbeiderbevegelsen ble reformpolitikken mer framtredende, og AP framsto etter hvert som et sosialdemokratisk parti. Nå henvendte partiet seg til hele folket og forlot sin revolusjonære konfrontasjon. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.

Den økonomiske verdenskrisen setter for alvor inn også i Norge i 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.

Folk i protest under Menstadslaget i 1931Menstadslaget 1931  

Verdenskrisen setter inn

«De harde tredveåra» ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 repr.) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av «kontraktsarbeidere» ved Menstad lasteplass.

 

Valgplaktat for AP. Sterk rødfarge med et sosialrealistisk pregValgplakat 

Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.

«Den socialistiske samfundsordning bygger på folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og like stemmerett for alle voksne kvinner og menn, gjennemført ved en rettferdig valgordning, således at folkeflertallet kommer til sin fulle rett i folkerepresentasjonen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjenne noget voldsdiktatur, verken fra overklassens eller arbeiderklassens side.»

Valgplakat AP: Hele folket i arbeid. Fiskeren, håndverkeren, bonden og industriarbeiderenValgplakat: Hele folket i arbeid 

På folkestyregrunn

Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand» viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen.  

«På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser.» (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll) 

Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.

Kilde: Landsstyrets forslag til retningslinjer. DNA 1933 

Lignende sitater fra 1933

(…) Til kamp for en socialistisk løsning av krisen, som åpner nye og store arbeidsmuligheter for folket og fører frem til lyse og trygge levevilkår for alle!

(…) Mot kapitalisme, fascisme og barbari!

 

Her viste partiet seg som et aktivt sosialdemokratisk og reformistisk regjeringsalternativ, med et tydelig standpunkt mot den europeiske fascismen som var under utvikling.

I tillegg synes det som DNA for første gang ønsket å styre landet innenfor det parlamentariske styresettet under slagordet:

«Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!»

Til kamp mot fascismen

Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.

Partiet oppfordrer (...) «Til kamp mot fascismen, mot dens åndsmørke, dens chauvinisme, det kapitalistiske utbyttersamfund og den terroriske politistat!» 

Folkemasse med plakaten -Til kamp mot fascismenTil kamp mot fascismen 

Ifølge talen Arbeiderpartiets Oscar Torp holdt til landsmøtet i 1936, ble partiets forslag til kriseplan lagt fram i januar 1934.

Her formulerte de at « (…) Vi krevde at hele samfundets evne skulde settes inn i kampen mot krisen og arbeidsløsheten og at landets næringsliv måtte bygges op efter planøkonomiske prinsipper med utnyttelse av landets store arbeidsmuligheter.»

(Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1936, protokoll)

Valg 1933: Hele folket i arbeid

Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933, og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 repr.), oppnådde DNA ikke regjeringsmakt i første omgang.  

Stortingsvalg. Valgte representanter, etter parti. 1906-2001 

Stor folkemasse foran YoungstorgetFolkemassen på Youngstorget 

Johan Nygaardsvoll fra talerstolenJohan Nygaardsvold fra talerstolen 

Kriseforliket

I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.

De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.

Valgplakat for Arbeiderpartiet. Aldri mer 50000 tvangsauksjoner under borgerlig styreValgplakat: Tvangsauksjoner på landsbygda 

Den aktive krisepolitikken

Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.

Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene

I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.

HovedavtalenHovedavtalen (ofte kalt tariffavtalens del 1) er en avtale mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Den inneholder generelle bestemmelser om forhandlings- og samarbeidsforhold, men sier ikke noe om for eksempel lønn. Hovedavtalen kan for eksempel handle om de ansattes rett til informasjon, medbestemmelse og innsyn, og sikre retten til å ha tillitsvalgte som opptrer på arbeidstakernes vegne. Den sikrer også tillitsvalgte mot usaklig oppsigelse og trekker opp hvilke spilleregler som gjelder på arbeidsplassen for informasjon, samarbeid og konfliktløsning. Hovedavtalen gjelder normalt for fire år av gangen. Hovedavtalen i arbeidslivet er styrende for reguleringen av andre avtaler. Den første hovedavtalen i Norge ble inngått i 1935 mellom LO og N.A.F. (senere NHO).Kilde: Wikipedia 

Interaktiv oppsummeringsoppgave

 

Kilder

Arbeiderbevegelsens arkiv

Relatert innhold

Aktuelt stoff

Aktuelt stoff for