Fagstoff

Høyreorienterte bevegelser

Publisert: 05.08.2015 (09:17), Oppdatert: 11.11.2016 (10:44)

Emneikon.  Bilde av klokke.  Grafikk  Huskelappen

  • Høyreorienterte grupperinger ønsket styrking av den nasjonale egenarten.
  • Fedrelandslaget, hvor Fridtjof Nansen var en av stifterne, var en av bevegelsene som gjorde seg mest gjeldende.
  • Vidkun Quisling ønsket et sterkere samlingsparti etter Nansens død, og etablerte Nasjonal Samling i 1933.

Tillitsmenn for Fedrelandslaget på kurs i april 1932. Foto. Tillitsmenn fra Fedrelandslaget i april 1932

Det parlamentariske systemet ble også utfordret på høyre fløy, om enn ikke så sterkt. Felles for ulike høyreorienterte grupperinger innenfor borgerskapet var en felles kamp mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen og forsvar av nasjonale verdier, forsvaret og fedrelandet.

Fridtjof NansenFridtjof Nansen var den nasjonale bevegelsens «høvding», og en sterk symbolfigur.   

 

Motstand mot nasjonalt arbeid

Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den.

 

Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.

 

Tranmæl skrev foraktelig om «borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag.»


Videoklipp: Martin Tranmæl på talerstolen   

 

Valgtorg med en ung gutt med NS-bannerValgkamp: Nasjonal Samling 

 

Den 25.09.1940 erklærte okkupasjonsmakten NS som det eneste lovlige partiet i Norge.

 

Hirden

Ved siden av de mer vanlige partiorganer hadde NS også egne halvmilitære tropper, Hirden, etter italiensk og tysk mønster.

 


Hirden defilerer foran Vidkun Quisling på Karl Johan's gate 25. sep. 1942 Hirden defilerer  

Fedrelandslaget

Fridtjov Nansen, bevegelsens «høvding», uttalte i 1928 at «(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen.» Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.

Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot «det kommunistiske Arbeiderpartiet». Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.

Den røde fare og borgerskapets partikrangel

Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en «sterk mann» etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.

Nasjonal Samling

Partiet ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en «organisk enhet». Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av «en åndelig og nasjonal reisning» mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.  

Til forskjell fra de konservative, mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som «Norges Fører» som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.

 

  

 

I et utdrag fra «Opfordring til Nasjonal Samling» 16. mai 1933 i avisa Tidens Tegn, kan vi lese den nasjonale samlingsbevegelses kritikk av samtiden:

«Den politiske grunnstemning i vårt folk idag er ledet over partipolitikk; en voksende uro og usikkerhet for fremtiden; mistrøstighet over de knugende skatter og gjeldsbyrder; forbitrelse over de meningsløse arbeidskonflikter og fagforeningstyranniet, over den bolsjevikiske og rabulistiske ånd som støttet av fremmede makter brer sig i våre bygder og byer; over de konservatives mangel på innsats og de liberales tvetydige spill med landets og dets borgeres skjebne. Ved siden av bonden som drives fra gård og grunn står tusener av arbeidsløs ungdom. Det norske folk er i virkeligheten kommet til en skillevei hvor valget er så skjebnesvangert som aldri før i dets historie».

Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 % av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.

Interaktiv oppsummeringsoppgave

 

Kilde

Hans Fredrik Dahl: Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo 1966.

Relatert innhold