Fagstoff

Livet som kokke på anleggene

Publisert: 08.04.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Arbeidere og kokke i Kongsfjorddalen, 1938. Foto.Arbeidere og kokke, Kongsfjorddalen i Finnmark i 1938.

På anleggene var kvinnene i mindretall, og arbeidet de fikk tilbud om, var å være kokke. Det kan ikke ha vært lett å være kvinne i dette harde og maskuline miljøet. Ikke sjelden ble ei kokke gift med en slusk – eller de giftet seg først, og så ble kona med som kokke på anleggene etterpå. Selv om mann og kone kunne holde sammen, var det et vanskelig familieliv når det kom barn til verden.

 

Kokke på Svelgfoss

Noen av kokkene har fortalt livshistoriene sine. Hun som forteller her, ville være anonym, men vi kan kalle henne Mari. Her er livshistorien hennes i utdrag:

«Jeg kom til Svelgfoss våren 1906. Da var jeg litt over 16 og et halvt år. Jeg skulle begynne på kjøkkenet i en spiseforretning som en svenske som hette Karlsen, dreiv. Den holdt til i en stor to-etasjers brakke. I første etasje var det kjøkken, spiskammers og en stor spisesal. I andre etasje var vi 12 jenter som lå fire på hvert rom, to jenter i hver køye. Vi lå på halmmadrasser og feakk utlevert ulltepper.

Jeg begynte på kjøkkenet. Der stod det et par store bryggerpanner, og i disse ble det kokt poteter, supper og lapskaus. Det var en fæl jobb å skrelle poteter – det verste vi visste. En stor gammeldags komfyr opptok mye plass, og på denne ble det kokt kaffi, stekt kjøtt, kjøttkaker og slikt. Vi jenter arbeidde på skift. Når vi begynte klokka 10 på formiddagen, sto vi til klokka elleve om kvelden, så sov vi til fem, og bytte på så vi hadde natta annenhver gang.» (Folk jobba også om natta på Svelgfoss, så mat ble servert også da.)

Jeg trur at jeg hadde 15 kroner i månen, jeg skal ikke si det så sikkert. Men så hadde vi kost og losji, og det telte sitt.

Det ble servert lapskaus, kjøttkaker, poteter, stuing og saftsuppe. En dag kunne det være erter, kjøtt og flesk, og en aen dag fisk. Vi serverte også smørbrød og kaffi. Alt vannet vi bruka, ble kjørt fram til brakka med hest.

Det var ikke alltid at busen (anleggsarbeideren) satte pris på maten. Rett som det var, kunne de ta ei kjøttkake og slenge i veggen så det sang, eller slenge suppetallerkenen i vegger og tak og kaste brødskiver etter dem som serverte. Så fekk vi jenter kjeft, og de var fæle i kjeften.

Det var mye fyll, men slagsmål var det lite av. Og når busen var full, flaug dem etter vårs jenter. En kveld kom det en bus opp på rommet mitt der jeg lå. Han kasta seg opp i køya midt mellom meg og ei anna jente. Jeg skreik ende over meg, og frøken Jensen kom og fekk lempa han ut.

Arbeid på Morland kafe

Utpå forsommeren slutta jeg og begynte på Morland kafe på Notodden, den lå like ved fabrikktomta. Vi jentene lå på et lite kott i annen etasje. Det var mye å gjøre. Vi skulle hjælpe til på kjøkkenet, servere og vaske opp for 10 kroner i månen. Også her var det mye renn av boms som fekta mat (tigge mat). Når de ikke var ute på fekting, holdt de seg på Tekstesletta og spelte kort.

Hjelpekokke

Så begynte jeg seinere i en av Tinnesandbrakkene, jeg var blitt 17 år og skulle være hjælpekokke for fru Bjørndal. Vi hadde 22 mann i brakka. Om morran måtte jeg inn til karane og fyre opp. Det skulle være godt og varmt til de sto opp. Det hendte at det ble lusete i brakkene. Og da var det vår jobb å få det reint. I ei brakke var så ille at jeg måtte ta alt sammen, sengeklær og undertøy – jeg vaska og gråt, så sint var jeg.

Det var nok enkelte jenter som skeia ut, og ble det oppdaga at de dreiv med trafikk så befalet fikk greie på det, var det ikke lenge før de ble jaga.»

Skifta jobb mange ganger

Mari skiftet jobber mange ganger. Hun reiste til Rjukan i 1909, og der møtte hun Karl som hun fikk et barn sammen med. Men Karl ble drept ved en skyteulykke i 1914. Også den andre kjæresten hennes ble drept i en arbeidsulykke.

Mari hadde arbeid som kokke på Dovrebanen. I Sauda var hun flere ganger. Da Mari kom dit i 1918, herja spanskesjuken. Hun ble også sjuk, men ble ikke så hardt angrepet. Hun forteller at det var fælt å se folk komme på loffen og bli sengeliggende. De fikk først lungebetennelse, og mange døde. Det var en doktor i Sauda, men han kunne lite gjøre – det eneste var å skaffe en halv flaske konjakk, og så fikk den sjuke prøve å bli frisk igjen.

Mari sier: «Jeg likte arbeidet som kokke, men jeg ble nok sliten og trøtt mange ganger. Grunnen til at jeg begynte ved anleggene, var at det ikke var så mye å velge imellom. To ting som jeg husker anleggsfolkene satte pris, på var god mat og reine brakker.»

 

Kilder

  • Edvard Bull: Renhårig slusk. Norsk folkemuseums serie: Arbeidsfolk forteller. Tiden Norsk Forlag, Oslo, 1961.
  • "Ingen åttetimersdag for den som var kokke", artikkel i Høydal, Moen, Nerbøvik: Slik var hverdagen. NKS-forlaget, Oslo, 1988.
Oppgaver

Generelt

Relatert innhold