Fagstoff

Verdenskrig og radikalisering

Publisert: 05.08.2015 (09:16), Oppdatert: 26.01.2016 (10:48)

Emneikon.  Bilde av klokke.  Grafikk  Huskelappen

  • Det var politisk strid før og under første verdenskrig om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn.
  • Klassemotsetningene i samfunnet ble skjerpet på grunn av dyrtid.
  • Arbeiderpartiet ble radikalisert etter første verdenskrig, blant annet inspirert av den russiske revolusjonen.
  • Arbeiderpartiet ble medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1920.

Karikaturtegning av en kommunistisk støvel som sparker noen sentrale arbeiderledere ut av Folkets hus. TegningKarikaturtegning basert på Arbeiderpartiets innmelding i Komintern: Kommunistene inntar Folkets hus.    

Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfelleskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.

Portrett av Martin TranmælPortrett av Martin Tranmæl

«Et revolutionært parti som kiæmper for helt nye principper i samfundslivet, kan ikke blindt sverge til de magt-ytringsformer et tidligere samfundssystem har skapt. Det vilde være en falliterklæring som i høi grad vilde svække socialismen.»

Politisk strid

I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.

Verdenskrig

Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig ifra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.

Statens rolle

Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.

Klassemotsetningene skjerpes

For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?

Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.

Uttalelser i «Det Norske Arbeiderpartiets beretninger i 1918» viste også tendenser til å kaste « ... den nuværende parlamentarisme, som er en karikatur av folkestyre». I tillegg oppfordret flertallet på landsmøtet det «sosialdemokratiske» mindretallet i partiet til å disiplinere sine medlemmer i overgangen til et sosialistisk samfunn.

Radikalisering av arbeiderbevegelsen

Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik: At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på «de revolusjonære krefter» og dermed avskaffe det politiske demokratiet, det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.

Lenin på talerstolen i 1917. Trotskij står ved siden av. FotoLenin og Trotskij  

I 1919 hevdet landsmøtet i Arbeiderpartiet at  

«De nuværende samfundsorganer maa ansees for uskikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et socialistisk samfund.»


 

Fagopposisjonen

Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet. I den påfølgende partistriden på landsmøtet i mars 1918 ble retorikken tydeligere:  

Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter sig til et flertall i folkerepresentasjonen. Det norske Arbeiderparti må derfor forbeholde sig retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse. 

Karikaturtegning som forestiller Scheflo, Tranmæl og Grepp som går med lange steg i snøspor. Underteksten lyder "Det er meget som tyder paa at de nye partilederne vil gaa i de gamles fotspor. Men de tar naturligvis meget længre skritt". TegningKarikaturtegning: «Revolutionen», om Arbeidepartiets radikalisering. Nye partiledere går i gamle spor.   

Til tross for at «[l]andsmøtet [imidlertid] er av den opfatning at Det norske Arbeiderparti som et politisk parti i første rekke bør virke for å samle arbeiderklassen til arbeidet for gjennem valgene å erobre den politiske makt i 1918», ble arbeiderbevegelsen splittet som følge av økende radikalisering i Det norske Arbeiderpartiet.

 

Portrett av Magnus Nilssen. Foto Magnus Nilssen var leder for sosialdemokratene.   

Verdensrevolusjon på vent

Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på landsmøtet i 1920 at «[p]artiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale».  

Bilde av Landsmøtet i AP som melder partiet inn i Komintern. Foto.Landsmøtet melder AP inn i Komintern  

Det «sosialdemokratiske» mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til «Den kommunistiske internasjonale», spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.

Karikaturtegning der en hest og kjerre er på vei ut skrentenKarikatur: Gunnar Knudsen, Ut for skrenten 

Reformer og folkestyre

Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.  

I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.

Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.

Interaktiv oppsummeringsoppgave

 

Kilder

  • Det norske Arbeiderpartiets landsmøter: 1912–33. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag 1934.
  • Øystein Sørensen. Arbeiderpartiets revolusjonære parentes, Artikkel i VG 07.02.2014