Fagstoff

Handel med utlandet

Publisert: 07.04.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Havnen i Riga på 1700-tallet. Trykk. Havnen i Riga på 1700-tallet. Riga hørte på den tiden til det russiske riket. 

For Norge var de viktigste utenlandske handelspartnerne på 1700-tallet England, Frankrike, Nederland, landene rundt Østersjøen og Russland. Dette var viktige eksportmarkeder, men også områder som mange av importvarene stammet fra.

Dansk-norsk skip med tømmer ved Themsen. Maleri.Tømmer blir losset ved utløpet av Themsen. Skipet fører dansk flagg, men må antas å være norsk siden det fører tømmer.  

 

Tømmerfløting i Trysilelva. Foto.Etterspørselen etter norsk tømmer var stor. For å få tømmer fra innlandet til handelsstedene brukte man tømmerfløting på elvene.   

 

Høsting av korn. Tresnitt, ca 1800. Det nordenfjelske Norge fikk mye korn fra østersjølandene, da denne delen av Norge ikke var omfattet av kornmonopolet i det dansk-norske riket.   

 

Havnen i Arkhangelsk i 1896. Fotoprint. Pomorhandelen mellom Russland og Nord-Norge sørget for utveksling av varer mellom de to landene. Her fra havnen i Arkhangelsk.  

 

De britiske øyene

Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.

Norsk tømmer

Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.

Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med. 

Østersjølandene

Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge, dvs. nord fra Åna-Sira. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.  

Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.    

Handel med Nederland

Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.    

Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.    

Utveksling av varer

Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.

I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer. 

 

Oppgaver

Oppgave

Relatert innhold

Faglig