Fagstoff

Handelsprivilegier

Publisert: 07.04.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mossefossen og Moss Jernverk, sommeren 1800. Trykk. Moss jernverk ved Mossefossen, ca. 1800.

Mye av samfunnet på 1700-tallet var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen eller sikre dens lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempler på dette.

Skomaker i arbeid. Tresnitt 1600-tallet.Skomakervirksomhet var en regulert næring, i likhet med andre håndverk.   

 

Christiania Havn i 1800. Trykk. Kjøpmenn i Christiania havn. Handelen var også regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. Man måtte være borger av en kjøpstad for å ha rett til å drive handel.  

 

Tømmerkjøring og merking av tømmer. Litografi. Tømmerkjøring og merking av tømmer i skogen. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet. 

 

 

Næringspolitikk

Privilegier ble også brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket. Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.

Handelsprivilegier

Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.

Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.

Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.

 

Industri

I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.

 

 

 

Relatert innhold