Fagstoff

Kvinner i sjøfarten: Etterkrigstid og gullalder

Publisert: 15.04.2015 (11:00), Oppdatert: 11.11.2016 (10:20)

Kvinnelig telegrafist på danskefergen Holger Danske, 1973. Foto. Telegrafist på fergen Holger Danske.

Fra 1945 og framover mot midten av 1970-tallet opplevde handelsflåten en kraftig oppblomstring. Sjøfarten ble raskt populær, og mange søkte hyre i utenriksfart. Også kvinner. Særlig telegrafistyrket tiltrakk seg mange kvinner.

TelegrafistDet var stor økning i antall kvinnelige telegrafister på norske skip i tiårene etter andre verdenskrig.  

 

M/S Oslofjord ankommer New York på sin jomfrutur i 1949. Foto. M/S Oslofjord ankommer New York på sin jomfrutur i 1949.

 

Norske sjøfolk på sjømannskirken i Sydney, 1970. Foto. Den norske sjømannskirken i Sydney i 1970. Sjømannskirkene rundt om i verden var et naturlig samlingssted for mannskap fra skip som seilte til utenlandske havner.  

Telegrafistyrket

Som et bilde på utviklingen, var det i 1952 totalt 689 telegrafister om bord på norske skip, av disse var 11 % kvinner. I 1967 hadde tallet økt til 1254, og nå var hele 24 % kvinner.

Det finnes ingen forklaring på hvorfor nettopp dette yrket ble så populært. Hverken rederiene eller skolene drev bevisst rekruttering. På land var det mange kvinner som jobbet på telegrafene rundt omkring. Trolig var det en forskyving av jobber fra land til sjøs. De fleste kvinnene arbeidet fortsatt i restaurasjonen eller forpleiningen. De reiste gjerne som salongpiker eller messepiker. For øvrig er dette to ulike stillingsbenevnelser. Salongpiken hadde ansvar for renhold og servering hos offiserene, mens messepiken hadde sine oppgaver knyttet til mannskapsmessa. Skipsfarten var en konservativ og hierarkisk oppbygd næring, og til langt ut på 70-tallet var det adskilte messer (kantiner) for offiserer og mannskap.

Populært å være på sjøen

Hvorfor ble det så populært å reise til sjøs etter krigen? Etter fem lange år med rasjonering og reisebegrensninger var det nok en stor frihetsfølelse å kunne reise ut i den store verden. Det var relativt enkelt å få hyre. Ofte var det nok å ta en telefon eller møte opp på hyrekontoret, så fikk du båt ganske raskt. I etterkrigsårene var ikke folk så bereist som i dag. Typiske feriemål var nok ens eget land, og toppen en tur til Sverige. Derfor er det lett å forstå at reiser til Amerika, Singapore, Australia og Japan var ytterst spennende.

I tillegg var hyren bra, så en kunne tjene en god slump penger. Mange sparte opp midler til utdannelse og husbygging. Men fristelsene var nok mange. Norge hadde lite å by på for den som likte å følge moten, men på landlov i for eksempel New York, kunne en handle det en måtte ønske. De norske sjøfolkene hadde mange fritidstilbud utover etterkrigsårene. Sjømannskirker ble bygd i de fleste store havnebyene rundt om i verden, og velferden arrangerte både sportsaktiviteter og sørget for bøker og filmer. Båtene lå lenge til kai, og kaianleggene var gjerne sentralt plasserte i havnebyene. Derfor var det mange muligheter for å se seg om og oppleve andre kulturer og skikker.

Utfordringer med å være kvinne til sjøs

Ikke alle var like begeistret for strømmen av kvinner som søkte seg til sjøs. En sterkt mannsdominert arbeidsplass kunne gi mange utfordringer for jentene. Skipet var et mikrosamfunn som var lukket utad, men åpent innad. Alle visste alt om alle. Derfor kunne den minste antydning til flørt bli det store samtaleemnet. Mens gutta kunne ha en jente i hver havn, var det gjerne andre regler som gjaldt for jentene. De var i klart mindretall, og samfunnet var langt mer tradisjonelt med hensyn til kjønnsroller. Derfor var kvinnene sårbare og måtte passe seg for ikke å bli utsatt for rykter. Men de fleste greide seg bra og var klar over forholdene. De færreste kvinnene valgte en yrkeskarriere til sjøs der de gikk gradene. Ikke hadde de så mange muligheter heller, da det var kun ett rederi i Norge som tillot kvinner å jobbe på dekk. Dette rederiet var Onstad Shipping i Oslo.

Systemet var slik at en måtte forflytte seg oppover i hierarkiet. En kunne ikke søke på styrmannsskolen og komme inn uten relevant fartstid, en måtte følge den faste løypa. Likevel var det noen jenter som valgte utradisjonelt og satset mot en karriere på broen. Vår første kvinnelige styrmann ble uteksaminert i 1972, jentenavnet hennes var Anne Marie Prytz. Også i maskinen var det kvinner som ønsket å satse. Lørenskogjenta Grete Lill Jensen fikk sitt sertifikat i 1973.

Situasjonen i dag

I dag er situasjonen slik at det er svært få kvinner i sjøfarten, i underkant av 5 %. En del jenter jobber fortsatt i forpleiningen, men det er gjerne i innenrikstrafikk – på hurtigbåter og ferjer. Likevel er det kanskje bedring – Den Maritime Høgskolen i Haugesund/Stord viser at av 60 studieplasser er 20 tilbud sendt til kvinnelige søkere.

Pionerenes innsats

Kvinner i sjøfarten har en lang historie, og store endringer har skjedd. Det kan virke som om utviklingen har gått litt fram og tilbake, og kanskje ikke så raskt som ellers i samfunnet. Stegene framover har kvinnene selv tatt. Kvinnelige pionerer har stått på og brøytet vei for andre. Kampen for likestilling og rettferdige forhold har hatt sin pris, det har nok vært tøffe tak. Kvinner i sjøfarten har også bidratt, men deres kamp var lavmælt og har fått svært liten plass i historien. Likevel er det ingen tvil om at også de fortjener en honnør. Fra å være yrkeskvinner uten lønn og fast arbeidstid – der de ikke engang ble regnet med blant mannskapet – kan de i dag utdanne seg til både styrmann og kaptein.

Kilder:

Relatert innhold

Generelt