Fagstoff

Lov og rett i kaper- og prisesaker

Publisert: 14.04.2015 (08:38), Oppdatert: 11.11.2016 (10:35)

Huskelappen

  • En kaper er et sivilt og bevæpnet fartøy som myndighetene har gitt rett til å angripe skip fra nasjoner som landet er i krig med.
  • Kaprede handelsskip, og den lasten de har om bord, kalles i lovverket for prise.
  • For at prisen skulle ansees som lovlig, måtte den godkjennes av priseretten.
  • Fortjenesten ble delt mellom kaperne, rettsapparat og embetsmenn.

Slag mellom handelsskip og kanonbåter. Illustrasjon.Den 16. mai 1808 drev fire kanonjoller og en kanonsjalupp den britiske fregatten «Tartar» på flukt, under Slaget ved Alvøen. Fregatten var egentlig på vei inn til Bergen for å forsøke å ta noen kaperfartøyer der, men ble stanset på veien av de norske kanonbåtene. (Kilde: Wikipedia.) 

Hjemmelsgrunnlaget for kaperiet i Danmark-Norge under Napoleonskrigene ble lagt med det såkalte kaperreglementet av 14. september 1807.

Kaperreglementet tok utgangspunkt i en eldre forordning fra 1711, forrige gang kongeriket hadde vært involvert i den slags virksomhet. Den gangen ble kaperbrev utstedt sentralt av generaladmiralen og admiralitetet. Nå ble hver av stiftamtmennene gitt myndighet til å gjøre dette.

Kaperbrev

Kaperbrev datert 1807. Fotografi.Kaperbrev 29.01.1808 for «Dorthea Carine», ført av Michael Olsen. Kilde: Statsarkivet i Kristiansand. Stiftamtmannen, eske 1722. Klikk på bildet for å se en større versjon.   

Kapervirksomhet i Norge

Kapervirksomheten foregikk i tre adskilte perioder under krigsårene. Første periode var fra 14. september 1807 til 2. august 1809, da kaperiet ble forbudt. Etter nesten åtte måneders stans ble det legalisert igjen fra 28. mars 1810, samtidig som et nytt og mer detaljert kaperreglement ble gjort gjeldende. All kaperfart ble så stanset på ubestemt tid 11. februar 1813, men gjenopptatt 25. august samme år. Et endelig forbud ble kunngjort av Kristian Fredrik 19. februar 1814, over en måned etter fredsavtalen i Kiel 14. januar.

Priseretten

Kaperreglementet fra 1807 opprettet en helt ny rettsinstans, priseretten, i hver av de fire stiftsbyene Kristiansand, Bergen, Kristiania og Trondhjem. En prisekommisær skulle sammen med dommeren på stedet, det vil si byfogden, utgjøre priseretten. Selv om priseretten formelt skulle være et selvstendig og uavhengig organ, ble den i realiteten nært knyttet til det ordinære bytinget.

Forhørsprotokoll

To sider fra priserettens forhørsprotokoll. Fotografi.Forhør ved Kristiansand priserett 31. oktober og 4. desember 1810. Kilde: Statsarkivet i Kristiansand. Priserettens forhørsprotokoll nr. 6 (1810–1813), fol. 65b-66.  Klikk på bildet for å se en større versjon. 

En kaper som kom inn til havn med en prise, måtte straks melde seg hos stedets dommer. Dommeren skulle innen 24 timer oppta forhør og sende dette med øvrige sakspapirer videre til priseretten. I stiftsbyene ble det dermed byfogden som forhørsdommer som sendte sakene videre til seg selv i egenskap av priserettsdommer. I etterkant av prisedommene var det dessuten byfogden som auksjonsforvalter som ledet auksjoner over skip og last, embetsforretninger som bidro til økte personlige inntekter.

Priserettenes sammensetning ble endret i 1810. Hver rett ble utvidet fra to personer til et kollegium på tre personer, og den lokale dommeren eller byfogden var ikke lenger automatisk blant disse. Ankeinstans for priserettens avgjørelser var overadmiralitetsretten, som i motsetning til priserettene allerede var etablert i fredstid som en permanent domstol.

Forelesning

Berit Eide Johnsen

Krig og kaperfart  

 

Forelesningen er med i NRKs maratonsending «1814 på 24 timer».

Priserettens virksomhet

Priserettens oppgave var å dømme etter de detaljerte reglene kaperreglementene ga for hvilke skip som kunne oppbringes og prøves rettslig. Domsutfallet ble enten frikjennelse eller kondemnering av skip og last.

Først og fremst alle skip som tilhørte den britiske krone eller britiske undersåtter i alle verdensdeler, skulle anses som god prise. Prisedømmes kunne også alle andre skip som enten førte krigskontrabande til fiendtlig havn eller krigsfolk i fiendens tjeneste, eller som satte seg til motverge mot kaperen. Utover dette var det noe ulike bestemmelser i reglementene fra 1807 og 1810, for eksempel om manglende eller falske skipsdokumenter og gjenerobring av egne fartøyer fra fienden.

Priseretten i Kristiansand var uten sammenligning den av de norske priserettene som fikk størst saksmengde og arbeidsbyrde, særlig i den første priserettens virkeperiode. I perioden fra oktober 1807 til april 1810 behandlet priseretten i Kristiansand 132 saker, mens priserettene i de tre andre stiftsbyene behandlet 34 saker til sammen.

Priseretten – en nøytral domstol?

Både i samtid og ettertid har priserettens institusjon og praksis vært gjenstand for kritiske merknader. Ett ankepunkt har vært at rettens medlemmer tilhørte samme nasjon som bare den ene part i saken. Med en viss rett kan det hevdes at en nasjonal domstol som dømmer i internasjonale affærer, er et brudd på det alminnelige rettsprinsippet om at ingen skal være dommer i egen sak.

Andre innvendinger har dreid seg om priserettens habilitet i behandlingen av de enkelte saker, der gjerne store økonomiske verdier sto på spill. Hvis oppbringelsen av et fartøy hadde vært uberettiget, måtte kaperen svare erstatning. Men gevinsten ved en positiv dom kunne være betydelig større, først og fremst for de involverte i selve kapervirksomheten, men også for enkeltpersoner i rettsapparat og embetsverk.

Oppgaver

Generelt