Fagstoff

Nød og uroligheter

Publisert: 13.04.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Huskelappen

  • I perioden 1812–1814 var det dyrtid og mangel på korn.
  • Det var hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet.
  • Mangel på varer skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike.

bilde fra filmenStillbilde fra filmen Terje Vigen (1916), basert på Henrik Ibsens kjente dikt. 

Den britiske blokaden av skipstrafikken mellom Norge og Danmark resulterte i matmangel, dyrtid og sosialt opprør.

Ikke bare opplevde man en streng vinter med tilfrosne havner både i Danmark og Norge. Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i krig med Sverige, og britene blokkerte skipstrafikken til og fra Norge.

Midlertidig oppgangstid

Den internasjonale utviklingen åpnet etter hvert opp for et friere varebytte, ikke minst da den såkalte lisensfarten kom i gang fra sommeren 1809. Krigen med Sverige sluttet i desember, og kaperiet hadde opphørt allerede i august. Det ble riktignok gjenopptatt fra mars 1810, men da i en mildere form. Behovet for nærvær av britiske krigsskip i norske farvann minsket, og kornfarten fra Danmark gikk mer uhindret.

For Kristiansand ble tida 1809–1812 en formidabel økonomisk oppgangstid med livlig skipstrafikk, tilførsel av store varemengder og betydelige tollinntekter.

Terje Vigen

Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen» er en av de mest kjente beretningene fra nødsårene under Napoleonskrigene.

 

Hør diktet Terje Vigen  opplest i Fjære kirke av skuespiller Bentein Baardsen (ca. 30 min).

 

Matmangel og dyrtid

Utover i 1812 forverret forholdene seg betraktelig. Korn- og potethøsten dette året slo feil over hele landet, britene strammet blokaden igjen, pengeverdien sank, og prisene steg. Allerede tidlig på våren 1813 var alle lagrene til kornhandlerne i Kristiansand uttømt, og utdelinger til trengende gjorde store innhogg i statens magasin.

Det var ikke bare de fattige som fikk problemer med å skaffe det daglige brød. Også brede lag av lønnsarbeidere, til og med embetsmenn på fast lønn, fikk føle dyrtida på kroppen. Fra bygdene strømmet folk til byene i håp om å få utdelt korn, brød eller tørrfisk.

Sovende mor  med barn i vugge. Maleri.Sovende mor med barn. Maleri av Christian Krogh.  

Les mer

Norges siste hungersnød 

 

Da tusenvis bukket under i den store hungersnøden i Nord-Norge  

 

Sosialt opprør

I nødens tid ble de eksisterende sosiale og økonomiske forskjellene større, og motsetningene i samfunnet tilspisset seg. Dette ga seg utslag i noen fortvilte aksjoner, først og fremst rettet mot de velstående kjøpmennene som hadde slått seg opp på krigskonjunkturene.

Omkring hundre mennesker, mange av dem bønder fra distriktet, samlet seg 18. mai 1813 i Kristiansand utenfor huset til den unge amtmannen i Lister og Mandal, baron Adam Ditlev Wedell-Wedelsborg. De krevde å få tilgang til kjøpmennenes kornlagre og etterse beholdningene. Med assistanse fra stiftamtmannen og utdeling av kornvarer lyktes det å roe ned gemyttene, men senere var det nye tilløp til uroligheter.

I Arendal ble den 30. juni kjøpmann Anders Dedekam og hans to brødre utsatt for fysisk mishandling med «hogg og slag» av allmuen. Natt til 2. juli fikk stiftamtmannen melding om at en del personer fra Nedenes og Råbyggelaget hadde samlet seg i Arendal og nektet å forlate byen før de fikk kontrollere beholdningen i kornmagasinet. Etter at bruk av militær makt var vurdert og forkastet, ble situasjonen løst ved utdeling av korn til allmuen.

Statistikk fra SSB

Folkemengdens bevegelse 1735–2014   

 

Hva sier statistikken om dødeligheten i Norge under Napoleonskrigene, sammenlignet med perioden før og etter?

Hungersnød i store deler av landet

Mangel på korn førte til hungersnød i enkelte områder i Norge. Mel ble blandet med bark og mose for å stagge sulten. Nøden var nok langt verre for menigmann i årene 1812–1814 enn i 1807–1808.

Situasjonen på Agder var likevel bedre enn mange andre steder i landet. I kirkebøkene finnes ikke dokumenterte dødsfall som direkte følge av matmangel, og selv i de verste årene hadde landsdelen fødselsoverskudd. Ikke i noen av krigsårene var dødeligheten ekstremt høy i forhold til «normalen», verken i byene eller prostiene. Også på Agder sultet folk, men de sultet ikke i hjel.