Fagstoff

Mestertyven Tov Murukleiv

Publisert: 11.02.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Fra spelet om Murukleiven. Foto.   På en høstdag i 1814 satt presten i Heddal, Crøger, og forfattet et brev til amtmannen i Bratsberg. I brevet skrev han at han, etter å ha begravet Tov Murukleiv ved inngangen av den nye kirkegården i Heddal, hadde fått satt opp en stolpe med en sort tavle, der han hadde skrevet følgende minneord (omskrevet til dagens rettskriving):

Banditten Tov Murukleiv
ligger nå her?
Til hvile for seg selv – og til ro for mange
Gid hans skjendelige liv måtte glemmes snarlig
Men hans gruelige og umenneskelige død leve lenge
Til erindring – smerte – avsky og skrekk
For hans gjenlevende tallrike bande
Som forbifarer her, og skuer dette varslende
I minne om hans ende og dåd

Hvem var så denne mannen, som fortjente et slikt minneord? Og hva menes med hans ”gruelige og umenneskelige død”?

Fra spelet om Murukleiven. Foto. Tov Murukleiv, portrettert i en forestilling arrangert av Notodden historielag 

 

Historier om mestertyver

Kanskje har du hørt om mestertyvene Gjest Bårdsen eller Ole Høyland? I historiene rundt disse to og rundt Murukleiven finnes mye av det samme. Ørnulf Hodne beskriver det vi kan kalle stortjuvmystikken.

 

Fra alle disse stortjuvenes liv knytter det seg historier og myter, til ting og steder som har hatt forbindelse med deres omflakkende og dramatiske liv. Det være seg tjuvgodset, arresten de satt i, gjemmestedene og gravstedene.

 

Vi har historiene og mytene i flere ulike utgaver. Noen av dem kan ha en kjerne av sannhet i seg, men mange av dem er nok diktet, forandret på og er blitt en del av fortellertradisjonene.

 

 

Heddal Stavkirke, Notodden. Maleri 1828. Heddal, eller Hiterdal som det het tidligere, var hjemtraktene til Murukleiven. Her er et maleri av Heddal Stavkirke fra 1828. 

 

Kildehenvisninger

Primærkilder

  • Bratsberg len og amt journalsaker 1814 nr. 312
  • Folketellingen 1801 Digitalarkivet
  • Nedre Telemark sorenskriveri forhørsprotokoll nr. 1 1810-1822
  • Heddal kirkebok nr. 4 1784-1814
  • Heddal kirkebok nr. 4 1784-1814
  • Hjartdal kirkebok rekke I nr.6
  • Nedre Telemark sorenskriveri ekstrarettsprotokoll rekke I nr. 2 1811-1821
  • Bratsberg len og amt journalsaker 1814 nr. 311
  • Øvre Telemark fogderi innkomne saker nr. 2 1813-1814
  • Bratsberg len og amt kopibok nr. 59

Sekundærkilder

  • Glükstad, Christen Mamen: Hiterdals Beskrivelse. Christiania 1878.
  • Hodne, Ørnulf: Mystiske steder i Norge. Oslo 2000.
  • Kleivane, Kjell: ”Tov Murukleiv – soldat, desertør og stortyv i en urolig tid i Europa”, i Årsskrift for Notodden historielag, Notodden 2014.
  • Wagn, Anne Haugen: ”På sporet av Murukleiven” del 1 og 2, Telen 12.1.2008 og 10.1.2008.

Myter om Tov Murukleiv

Karakteristisk for Tov Murukleiv er historiene som knytter seg til de mange hulene som han skal ha hatt tilhold i, kvinnene han omgav seg med, og de mystiske måtene han greide å komme seg unna på. Men fortellingene om Murukleiven er ikke bare underholdning. De gir oss i tillegg et godt tidsbilde av 1800-talletet, med fattigdom, fornedrelse, sult og tidlig død. Ifølge Hodne er det mange motstridende følelser og reaksjoner i tradisjonen etter Murukleiven. Det er mystikk, hat, raseri og redsel, samtidig som opposisjon til øvrigheten og mistillit til rettsvesenet. Det er sympati med en som står utenfor, han som kjemper og omsider dør alene mot en overmakt folket ikke stolte på.

Murukleiven

Tov Johannesson Murukleiv var en stortyv fra Heddal i Telemark, som det fortsatt går historier om i distriktet. Murukleiven vervet seg i det militære, men han deserterte etter noen år. Han var fryktet i hjemtraktene, og hadde stjålet på utallige gårder. Han reiste også rundt i andre bygder og stjal, og kom blant annet helt til Sverige. I tillegg klarte han til stadighet å rømme fra lensmenn og arrest.

Tov hadde nok ingen lett oppvekst. De fleste nordmenn var fattige på denne tiden. I forbindelse med et av tyveriraidene til Tov i 1807 kommer det fram at begge foreldrene også var innblandet. Begge ble dømt til straff og skulle sone på Kristiania tukthus. Moren døde på tukthuset i 1809. Tovs søsken ble også mistenkt for å være innblandet i kriminell virksomhet, men ser mer ut til å være lite involvert i selve tyveriene. I noen grad ble enkelte av søsknene ”trukket inn i ” Tovs forbrytelser fordi Tov ved ulike anledninger tok inn hos familiemedlemmer.

Kvinnene

Dragter fra Hitterdal i Telemark. Maleri. Maleri: Dragt i Hitterdal i Tellemarken. Hitterdal var det tidligere navnet på Heddal. 

Murukleiven hadde et stort nettverk, blant annet hadde han mange kvinner i omgangskretsen sin som både hjalp ham å stjele og som han hadde mer intim kontakt med. Han ble aldri gift. Kjæresten hans het Margit Andersdatter, men ble kalt Tufsa. Med henne fikk han en datter, Ingeborg, som døde 7 uker gammel hos mormoren sin. Men i kildene har vi funnet uttalt i kildene at han skal ha hatt fem uekte barn (barn som ble født utenom ekteskap ble kalt uekte barn). I distriktets kirkebøker har det imidlertid ikke lykkes oss å finne mer enn tre, inkludert Ingeborg. Det kan selvfølgelig også stemme at han ikke fikk mer enn tre, men det er heller ikke usannsynlig at han kan ha fått barn i andre prestegjeld. Han beveget seg over et ganske stort område. Og vi kan heller ikke utelukke at han kan ha fått flere enn fem, det kan vanskelig la seg bevise eller motbevise. Rimelig sikkert er det i hvert fall at han minst har fått disse tre - det er her han står oppført som far.

Han fikk også barn med en Ingeborg Knudsdatter, som han blant annet har vært i Sverige med, og som også har sittet på tukthus. Da barnet, Mari, blir født, er faren oppført som Tov Mureklev, slave i Marstrand i Sverige. Mari dør bare noen måneder gammel. Han fikk også et barn sammen med en Helge Nielsdatter, som vi vet lite om. Det var en sønn, han ble kalt Tov Tovsen, og han døde 4 år gammel. Dødsårsaken står oppført som vanrøkt, altså dårlig stell. Barnedødeligheten var høy i Norge på denne tiden.

Tjuvgodset

Da folk hadde så lite, var det nok ekstra ille dersom noen tok det de hadde. Murukleiven stjal det han kom over. Blant det han nevner i avhør er smykker, skjerf, klær, penger, geværer og fioliner. Om et innbrudd ved en plass i nærheten av Seljordsvatnet, forteller han at han tok ut et vindu ved å ta av spikrene ved hjelp av fingrene og en tollekniv. Så krøp han gjennom vinduet og kom seg inn, og stjal sølvtøy. Deretter krøp han ut igjen, satte vinduet løst inn og stakk av.

Murukleiven var kjent for at han til stadighet rømte fra arresten. Dette gjorde han på ulike, og ofte oppfinnsomme, vis. En gang i Hallingdal ”fik han leilighed til at uudflye Arresten igiennem et Vindue”.

En annen gang, i hjemtraktene, forteller han at han lot han som at han ble syk etter å ha fått en fil av en medsammensvoren. Vakten gikk da ut, og mens han var borte brukte Murukleiven tiden til å file over bolten, slik at han den påfølgende natten kunne stikke av. En annen gang han satt i arresten ble det gravet hemmelig gang som skulle brukes som rømningsvei. Den trengte han riktig nok ikke å bruke, for han fikk skjenket vaktene så fulle at de sovna, og den arresterte kunne spasere ut hovedinngangen i stedet.

Drapet på Murukleiven

Murukleiven må ha skaffet seg mange fiender gjennom sin tvilsomme karriere, og i 1814 var stemningen i hjembygda definitivt vendt mot Murukleiven. Tov Murukleiv ble drept i 1814 av en gjeng sinte bønder fra Heddal med lensmannen i spissen. Drapet er behørig beskrevet i kildene etter den påfølgende rettsaken.

Tov Murukleiv hadde tatt inn hos broren Ole og kona hans Anne på plassen Turkeli i Heddal, i nærheten av plassen Murukleiv, der han vokste opp. Ole, broren til Tov, hadde som de fleste i familie vært arrestert for delaktighet i tyverier utført av Tov.

Anne, Tovs svigerinne, kontaktet broren sin, Anders Snippen. Hun fortalte ham at nå ønsket hun Tov pågrepet, for de kunne ikke vente annet enn bryderi og spetakkel av å ha ham boende. Anders la en plan. Han fikk lånt noe brennevin som han ga til søstera si, sånn at hun kunne servere det til Murukleiven sammen kveld.

Problemet var at Tov var ganske urolig. Det var mange som var ute etter Murukleiven, folk begynte å bli mektig lei av stjelingen og herjingene hans. Han turde ikke sove inne, så han gikk ut på nattevandring. Litt utpå kvelden gikk Anders til Turkeli og hadde med seg brennevin, kaffe og sukker, som han ville ha Tov til å innta. Men da han kom til Turkeli, var Tov allerede gått ut på nattevandringen sin. Anders la seg til å sove på Turkeli for å vente på Tovs ankomst på morgenkvisten. De prøvde så først å lokke ham inn med brennevin, men klarte det ikke, ettersom han sa han ville drikke brennevin ute. Så klarte de allikevel å lokke ham inn med kaffe.

Anders hadde gitt bud med søsteren sin om at han kom, så Tov var ikke engstelig for at han var der. Den første potten med brennevin hadde Tov drukket opp før han gikk ut på nattevandring, den andre ble han traktert med nå. Litt utpå dagen, etter soloppgang, kom som avtalt med Anders en gjeng sinte menn fra bygda med lensmannen i spissen, og de bar alle ladde geværer. De sikret vinduene og utgangene, for de var redde han ville stikke av.

Tov ville til å gå, han var stadig redd for at noen skulle komme for å gripe ham. En mann ved navn Ellef Hansen Troldahlen møtte ham i døra. Tov tok Ellef i brystet for å dytte ham ut igjen, men Ellef ble stående og tok Tov rundt livet og la ham i gulvet. Resten kom da til for å hjelpe Ellef Troldahlen. Anders var allerede gått, som avtalt, for å slippe å være redd for Tov dersom pågripelsen skulle mislykkes. Straks Tov var kommet over ende, begynte han å arbeide for å komme seg opp. Ellef Troldahlen og lensmannen holdt ham, og de andre kom til. Det endte med at de slo Tov med geværkolbene til han var ihjelslått. Broren til Tov, Ole som bodde på plassen, var inne i stua da Tov ble tatt, men skal ikke ha deltatt i tumultene, siden Tov tross alt var broren hans. Pågriperne slo dels med geværkolben og dels med løpet, slik at blodet fløt utover gulvet. Ole, broren hans, mente at hodet hans måtte være knust da samtlige pågripere slo ham, han mente også at han må ha vært slått lenge etter at han var død. I en senere beskrivelse av dødsfallet, heter det at de slo Murukleiven så ”hjernen fløt ut”.

Rettslig etterspill

Men heller ikke i 1814 var det lov å slå folk i hjel uten rettergang og dom. I det rettslige etterspillet forteller alle de som var med på å slå Murukleiven i hjel det samme: At de alle har vært årsak i Tov Murukleivs død, ”da de havde slaget ham Een som Alle, og Alle som Een, i hovedet med Geværkolben.”

Alle hevder også at det ikke har vært meningen før pågripelsen skjedde å drepe Tov; bare å skade ham ved skudd dersom han skulle rømme. Lensmannen og hans folk ble i februar 1815 stilt for retten og tiltalt for drap. Retten frikjente imidlertid alle, ettersom Tov var en kjent voldsforbryter og dessuten skal ha vært bevæpnet med både kniv og ljå.

General von Oppen, en kjent person i Gransherad og traktene rundt, og tidligere kaptein for det Tinnske jegerkompani, foreslo for amtmannen i Bratsberg at begravelsen skulle foregå på det mest æreløse vis. Først skulle lensmannen komme til hest, deretter liket i en svartmalt kiste. På denne skulle det være reist en galge med ihengende strikk. Han fikk ikke gehør for forslaget sitt. Amtmannen manet om at begravelsen skulle foregå i den største stillhet, og i kristen jord. Men Crøger fikk lov til å sette opp skiltet sitt, til skrekk og advarsel, på Murukleivens grav. Og dette skulle man tro var enden på visa om Murukleiven.

Historien lever videre

Men historiene om Murukleiven lever videre gjennom sanger, slåtter og fortellinger. Og mange av fortellingene er det også hold i. Som det heter i Murukleivvisa:

Murukleiven det hev dei meg kalla
sea eg var på Eikja og stal
Å det namne det fær eg vel behalla
alt til eg skal leggjast i grav.