Aktualitet

Ikke helt fakta om krigen

Publisert: 07.01.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil Omdal med Gullpennen 2009Sven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

 

 

Dette er saken

Historikere fra Jødisk museum i Oslo er kritiske til Marte Michelets bok.

 

Frontingen av «Den største forbrytelsen» gir en Holocaust-historie uten nyanser 

 

 

 

 

NRK-serien Kampen om tungvannet har skyhøge seertall. Men noen historikere er kritiske til sammenblanding av fakta og fiksjon.

 

Kritiserer tungtvann-serien for historieforfalskning 

 

 

Journalist, kommentator og forfatter Marte Michelet har fått strålende kritikker og er nominert til Brageprisen for boken Den største forbrytelsen. Her fotografert ved den jødiske gravlunden ved Sofienbergparken.Journalist, kommentator og forfatter Marte Michelet har fått strålende kritikker og er nominert til Brageprisen for boka Den største forbrytelsen. Her fotografert ved den jødiske gravlunden ved Sofienbergparken. 

Røverhistorier om andre verdenskrig er fortsatt lov. Nesten korrekte fortellinger går også fint. Bråket kommer først når noen forsøker å si noe virkelig sant om krigen.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Marte Michelets skildring av det norske bidraget til jødeutryddelsene gjorde Den største forbrytelsen til fjorårets beste sakprosabok. Det mente jeg, det mente flere andre anmeldere, og det mente juryen for Brageprisen. Men den faglige lederen for Jødisk Museum i Oslo, historikeren Mats Tangestuen, var ikke enig. Sammen med den ansvarlige for museets utstillinger, Torill Torp-Holte, skrev han i Aftenposten at boken bare «foregir å fremstille det som hendte». Michelet burde nyansert sin fortelling ved å ta med «de mange hundre, stort sett i dag ukjente navn» som hjalp jøder å flykte. «Historisk nødvendige» distinksjoner er blitt borte, mente de to.

Krigshistorikerne har derimot latt Michelets far, Jon, slippe unna, selv om han dikter i vei om faktiske hendelser. I etterordet til første bind av den ekstremt populære romanserien om krigsseilerne, skriver Michelet den eldre at han freidig plasserer virkelige personer i fiktive hendelser. Han lar historiske skip passere fantasi-skip i konvoiene, og lar torpedoene treffe begge. Jon Michelet får velfortjent ros for å popularisere nasjonens svik mot krigsseilerne. Marte Michelet får ufortjent kritikk for å popularisere det norske storsamfunnets svik mot jødene. Vi har god bruk for begge deler.

Det tok bare et døgn før historikerne våknet etter at NRK sendte de to første episodene av Kampen om tungtvannet, et herlig ambisiøst forsøk på å gi en ny generasjon del i det største norske helteeposet fra okkupasjonstiden. Henrettelsene av de britiske soldatene foregikk ikke ute i snøen, det var ikke noen kvinnelig kaptein i den britiske aksjonsledelsen, tyskerne hadde ikke noe atombombeprogram. Hva er dette for slags historieforfalskning?

Men serien er mer i slekt med Jon Michelets krigsfiksjon enn med Marte Michelets krigsfakta. Noe er sant, mye er diktet. «Det er viktig å huske at vi ikke lager en dokumentar», sa Espen Kloumann Høiner på pressekonferansen da serien ble presentert. Han spiller forskeren og reserveoffiseren Leif Tronstad, som flyktet fra NTH i Trondheim til England, hvor han planla angrepet på tungtvannsfabrikken på Rjukan. «Vi kommer til å dikte litt», sa seriens regissør, Per-Olav Sørensen. Blant annet har han laget én fiktiv tyskvennlig direktør i Norsk Hydro av tre–fire virkelige. Den arrogante, autoritære kollaboratøren Bjørn Henriksen er ikke mer historisk enn Halvor Skramstad, Jon Michelets skogsmatros.

VGs anmelder, Jon Selås, varslet at «noen historikere vil rase», men selv mener han det er helt nødvendig å dikte både personer, følelser, tårer og forbannelse «mellom skjelettet av historiske hendelser». I Bergens Tidende er Britt Sørensen like tolerant. Selv om historikere muligens vil «kunne sette fingeren på antatt kunstneriske tilpasninger», gir serien etter hennes mening et «uhyre godt innblikk» i spillet bak sabotasjeaksjonen. Velkommen til en tradisjonell infotainment-diskusjon.

Puritanerne, mange av dem med mastergrad i historie, vil hevde at publikum får et uriktig bilde av det som skjedde. Vår felles historie blir forstyrret av oppdiktede personer og tenkte dialoger. Liberalerne, mange av dem med en eller annen pant i prosjektet, eller med minst én fot i populærkulturen, vil hevde at det er nødvendig å blande fakta og fiksjon for å gjøre historien levende. Det store bildet er viktigere enn detaljene.

Paradoksalt nok blir problemet størst når fiksjonen er minst. Historiske feil i sakprosa har en helt annen tyngde enn de samme feilene i en roman. Se derfor Kampen om tungtvannet slik du bør se BBCs fantastiske Rome: Det var omtrent slik det så ut, det kan ha vært noenlunde slik det skjedde, men det du husker etterpå, er som oftest ikke korrekt.