Fagstoff

Årsaker til unionsoppløsningen

Publisert: 15.04.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Folkeavstemningen 1905 i Åmot, Hedemark. Foto. Folkeavstemningen i august 1905 i Deset i Åmot, Hedmark. 

Det finnes flere årsaker til at unionen mellom Norge og Sverige oppløses i 1905. Noen årsaker regnes for bakenforliggende årsaker, andre regnes som utløsende. Det er vanskelig å vise til en konkret årsak som viktigst i denne sammenhengen, men kombinasjonen av flere årsakssammenhenger gir bedre mening til å forstå hvorfor unionen ble oppløst akkurat i 1905.

Stortingsbygningen på slutten av attenhundretallet. Foto.Parlamentarismen og utvidelse av stemmeretten var av årsakene som gjorde at avstanden til unionskongen ble større.  

 

Fra Telemark malt av Erik Erenskiold 1883Nasjonalisme og nyromantikk på 1800-tallet gjorde seg gjeldende bl.a. i kunstverk fra perioden. Dette maleriet med motiv fra Telemark er malt av Erik Werenskiold i 1883.

Demokratisering

Flere historikere vil hevde at unionens skjebne var beseglet ved fødselen i 1814, og at 1905 kom som en naturlig følge av at personalunionen fra november 1814 kun var en union mellom to selvstendige riker med en felles konge og utenrikspolitikk. Med lokalt selvstyre i 1830-årene, parlamentarisme i 1884 og økende folkeinnflytelse gjennom utvidelse av stemmeretten ble avstanden mellom det norske folk og unionskongen større. Siden svenske myndigheter opptrådte steilt og konservativt under forhandlingene om et norsk konsulatvesen fram mot 1905, stimulerte det til en folkelig motstand og nasjonal harme mot unionen.

Nasjonalisme

Fra 1840-årene vokste det fram en folkelig og nasjonal bevegelse som definerte norsk kultur og identitet. Nasjonalisme og demokratisering gikk side om side i norsk historie på 1800-tallet. I 1890-årene oppstod en nyromantisk bevegelse som arbeidet aktivt for å styrke den norske nasjonale bevisstheten. Spesielt viktig var «flaggsaken», frontet av partiet Venstre. Partiet var det mest nasjonalistiske i sine politiske ytringer i unionsspørsmålet. Høyre nærmet seg Venstres standpunkter i de siste årene før 1905.

Christian Michelsen leser opp erklæringen om regjeringens embetsnedleggelse i Stortinget 7. juni 1905. Foto. Christian Michelsen leser opp erklæringen om regjeringens embetsnedleggelse, 7. juni 1905.  

Postkort med motiv av norske soldater på den grensa til Sverige i 1905. Foto. Det var et spent forhold mellom Norge og Sverige rett etter 7. juni-vedtaket i 1905. Norske soldater ved den svenske grensen.  

 

Christian IX av Danmark leser opp forespørsel fra det norske stortinget om prins Carl kan bli norsk konge. Foto. Kong Christian IX av Danmark leser opp forespørsel fra det norske Stortinget om hans sønn, prins Carl, kan bli norsk konge. For at Carl kunne bli norsk konge, var det nødvendig med Christian IXs godkjennelse. Den norske stortingspresidenten i forgrunnen venter på svaret. 

Økonomiske interesser

Opphevelsen av mellomriksloven i 1895 (med virkning fra 1897), og at norske utenriksinteresser var rettet vestover, gjorde at de økonomiske fordelene med unionen ble mindre. Det gjaldt spesielt for den norske handelsflåten og eksporten til Sverige.

Nasjonal sikkerhet

Unionen ble lenge forsvart av sikkerhetspolitiske grunner, men den militære opprustningen på 1890-tallet svekket dette argumentet. I tillegg var svensk utenrikspolitikk i hovedsak rettet inn mot Tyskland, som hadde inngått en trippelallianse med Italia og Østerrike/Ungarn. Siden norske utenrikspolitiske interesser i stor utstrekning var rettet inn mot Storbritannia og USA, kunne unionen i seg selv bety en fare for norsk sikkerhet.

7. juni-vedtaket

Som utløsende årsak var 7. juni-vedtaket viktigst for at unionen ble oppløst. Stortingets tolkning at «da det erklærte at kongen ikke lenger utførte sine plikter og derfor ikke lenger var konge i Norge», virket svært provoserende på kongen og svenske myndigheter. Frykten for krig var reell, og frontene var steile. Etter 7. juni 1905 syntes det som om det ikke var noen vei tilbake i unionen mellom Sverige og Norge.

Utenrikspolitiske forhold

Unionssaken hadde vekket sterke følelser på begge sider av grensen. I den aktuelle situasjonen virker det som svensker og nordmenn hadde vanskelig for å forstå hverandres reaksjoner. Boström hadde undervurdert de sterke norske reaksjonene på «lydrikepunktene» i 1904, og Michelsen hadde undervurdert de sterke svenske reaksjonene på 7. juni-beslutningen i 1905. Da bruddet ble et faktum, valgte stormaktene ikke å gripe inn, fordi de var redde for ustabilitet i Norden. Storbritannia støttet Norge og oppfordret Sverige til å akseptere situasjonen. Liberale krefter i Sverige hadde de siste årene vært mer velvillige til å revurdere unionsforholdene. Sosialdemokratene truet også med generalstreik om det skulle gå så langt som til militær aksjon. Den kanskje viktigste grunnen til at det ikke ble krig, var nok likevel at ikke bare nordmennene, men også svenskene så fordeler ved at unionen ble oppløst. Med stormaktenes støtte og sympati i den svenske opinionen endte ikke 7. juni-vedtaket i krig, men i en folkeavstemning. At Prins Carl ble valgt til norsk konge, under navnet Haakon VII, ble en tydelig demonstrasjon overfor stormaktene om at unionsoppløsningen var en ren politisk handling og ikke en sosial revolusjon.

 

Kilde: Francis Sejersted, Store norske leksikon