Fagstoff

Nasjonalisme og konsulatsak

Publisert: 18.02.2015 (15:25), Oppdatert: 02.06.2015 (13:10)

Stortingsbygningen på slutten av attenhundretallet. Foto.   

Etter innføringen av parlamentarismen i 1884 svekkes unionsbåndene. Partiet Venstre driver gjennom 1890-årene en nasjonalistisk politikk med krav om større norsk innflytelse over egen utenrikspolitikk. Tiåret preges også av nyromantiske strømninger der kampen mot flagget «sildesalaten» ble en politisk kampsak.

Begrep

Handlingslinjen

 

Forhandlingslinjen

 

Konsuler.

 

Unionsflagg Norge 1844. Bilde.Norsk unionsflagg 1844

 

Rent norsk flagg

 

Med nyromantiske undertoner ble motstanden mot «Sildesalaten» et sterkt nasjonalt symbol. Både det svenske og det norske flagget hadde et unionsmerke i hjørnet fra 1844. Nordmenn oppfattet det svenske merket i flagget som ydmykende.

Kampen for et rent norsk flagg ble frontet av partiet Venstre. Stortinget vedtok et rent norsk flagg, til tross for at kong Oskar 2 nektet å signere lovendringen. I 1899 ga han opp, og det rene norske flagget ble heist. Unntaket var festninger og krigsskip.

 

 

Nansens polarekspedisjon 1894. Foto. Fridtjof Nansens polarekspedisjoner spilte en symbolsk rolle i nasjonsbyggingen. Her fra en ekspedisjon i 1894.  

Unionen svekkes

Premissene for unionen mellom Sverige og Norge ble fastlagt ved riksakten i 1815. Den svensk-norske unionen var ikke stort mer enn en personalunion mellom to selvstendige stater, med felles konge og utenrikstjeneste. Mellomriksloven fra 1815 skulle sikre et felles marked mellom Norge og Sverige, uten toll eller andre handelshindringer. Etter at Stortinget fikk styrket sin makt på bekostning av regjeringen gjennom innføringen av parlamentarismen, ble norsk utenrikspolitikk et viktig tema fram mot unionsoppløsningen i 1905.

Nye reformkrav

Ved valget i 1891 fremmet et samlet Venstre igjen nye reformkrav. Partiets valgprogram inneholdt krav om progressiv skatt, allmenn stemmerett for menn og krav om norsk utenriksminister. Spesielt kravet om egen utenriksminister var et uttrykk for økende norsk nasjonalisme og satte unionsforholdene på en alvorlig prøve. Venstre valgte i første omgang handlingslinjen i unionsspørsmålet. Høyre gikk inn for en mer moderat linje, var mer unionsvennlige, imot republikanske tanker og ønsket forhandlinger med svenskene for å ivareta norske interesser. I 1895 ble situasjonen tilspisset. Stortinget vedtok ekstraordinære forsvarsbudsjetter, og regjeringen bestilte panserskip fra Storbritannia. Faren for krig mellom Norge og Sverige var til stede, men ble avverget mot at landene skulle forhandle om et norsk konsulatvesen for å sikre norske interesser i utlandet.

Konsulatsaken

I unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Norges flåte og skipsfartens betydning for landet var større sammenlignet med Sverige. Nordmennene mente at mange havnebyer i utlandet med stor norsk skipstrafikk, manglet konsulat. I tillegg var saken sterkt symbolladet, siden nordmennene ville representere seg selv i utlandet.

Nyromantiske strømninger

Parallelt med striden om et norsk konsulatvesen var nasjonalismen en viktig faktor. Nyromantiske strømninger markerte tydelig Norge som en selvstendig nasjon. Fridtjof Nansens polare ekspedisjoner spilte en symbolsk rolle i nasjonsbyggingen, og ulike kunstnere uttrykte på forskjellig vis nordmennenes egen kultur. Skolene ble en arena for formidling av det stolte norske folks historie og særtrekk. 17. mai-feiringen spilte også fortsatt en betydelig nasjonal rolle, og underminerte unionsbåndene.
  

Mellomriksloven oppheves

Lenge fungerte mellomriksloven, som innebar tollfrihet mellom unionslandene, godt. I 1897 ble likevel loven opphevet, som en følge av økende proteksjonisme i Sverige. Dette førte til at næringslivet i Norge tjente mindre på fortsatt union mellom landene, og unionsbåndene ble svekket ytterligere.

Interaktiv oppsummeringsoppgave

 

Oppgaver

Aktuelt stoff

Relatert innhold