Fagstoff

Henrettelsen av Anne og Alet 1771

Publisert: 05.05.2015, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Ordliste

Fogd (fut) – gammel dansk/norsk embetstittel. Fogden hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i et landdistrikt. Det siste gjorde ham ofte lite populær lokalt.

 

Primærkilde – det originale materialet (dokumenter, bilder, brev og liknende) som historikeren bygger sine framstillinger på.

 

Sekundærkilde – bygger på en primærkilde, og er en tolkning av denne. Pensumboka i historie er et eksempel på en sekundærkilde.

 

Skafottet – et rettersted. Gjerne i form av et opphøyd reisverk i tre hvor henrettelser finner sted.

 

Skarpretter – en bøddel. I Norge har vi brukt skarprettere framfor bødler. Mens skarprettere henrettet ved hjelp av sverd og øks, brukte bøddelen andre metoder, som for eksempel henging og bålbrenning. Etter hvert har disse to benevnelsene glidd over i hverandre, og i dag har de lik betydning. 


Ordlista fortsetter lenger ned på siden.

«Anne og Alet. En Kriminalhistorie fra Øiestad.»

I 1874 skrev J.H. Bentzen en artikkel om søstrene Anne og Alet Christophersdatter som han kalte for «Anne og Alet. En Kriminalhistorie fra Øiestad». Det ser ut til at han har gjort grundig forarbeid, selv om artikkelen i seg selv er sterkt farget av forfatterens egne synspunkter. Han har brukt rettskildene i tillegg til å intervjue folk i nærmiljøet. Dette er altså en typisk sekundærkilde, og er derfor ikke like troverdig som en skildring skrevet ned i samtida (primærkilde). Denne artikkelen vil likevel gi en god pekepinn på hvordan henrettelsen av Anne og Alet kan ha foregått.

Her kommer et sammendrag av artikkelen til Bentzen. Ønsker du imidlertid å lese Bentzens artikkel i sin helhet, finner du den her: «Anne og Alet. En Kriminalhistorie fra Øiestad.»   

Botssalme

Mens kvinnene satt i arresten og ventet på den endelige dommen, skal visstnok Anne ha diktet en botssalme på hele 24 vers. Et av Bentzens intervjuobjekter husket to av versene:

O, treenig Gud og Herre,
Fader, Søn og Helligaand!
Du har skabt os til at leve,
men vi korter selv vor Tid.
Vi lot Satan os besnære
og gik hen i syndig Id.
Vi var Søstre, men, desværre;
Satans Tjenere vi blev.

David synded mod vor Herre
og begikk baade Hor og Mord,
men vor synd var meget større,
vi bedrev paa denne Jord.
Kommer nu og lad os skue,
I, som Syn og Øine har.
I maa vel for Synden grue;
thi vor Straf er aabenbar.

 

Henrettelsen

Henrettelsen ble satt til 24. mai 1771. Anne og Alet hadde på seg svarte, enkle kjoler denne dagen. Kjolene var ermeløse for at armene skulle være bare når de ble svimerket med den glødende tangen. Håret deres hang løst nedover ryggen.


Anne og Ahlet ros ned Nidelva på vei til retterstedetAnne og Alet på vei ned Nidelva.

Kl. 07.30 ble de ført ned til elva og over i en stor robåt rodd av seks menn. Om bord var også skarpretteren, hans hjelper og presten. Flere båter fulgte etter. Det var mange som kom langveis fra for å være vitne til henrettelsen. Det var skikk og bruk at straffen skulle fullbyrdes så nærme åstedet som mulig. Søstrene ble derfor rodd så nærme ofrenes hus som det lot seg gjøre, hvor de ble knepet med den glødende tangen etter tur. Etterpå ble de ført i land og satt i ei kjerre sammen med skarpretteren og kjørt til retterstedet. På veien dit skal de ha kjørt forbi sitt barndomshjem som sto tomt denne dagen. Klokken 10.00 nådde følget skafottet.

Da de nådde fram, var skafottet bevoktet av flere soldater. De skulle sørge for ro og orden.

På skafottet ble Anne og Alet knepet nok en gang med den glødende tangen, før dommen i sin helhet ble lest opp og presten talte til tilskuerne. Så ble kvinnene overgitt til skarpretteren. Anne var først ut.

Dommen leses opp for Anne og Ahlet på skafottetDommen leses opp for Anne og Alet.

Hun fikk et tørkle for øynene og ble ført fram til blokka. Fogden skal ha sagt til skarpretteren at han fikk se å få en slutt på lidelsene hennes så fort som mulig. Anne sang en salme for å styrke seg:

Styrk selv, o Gud, min bange Aand,
naar kraftløs segner Fod og Haand,
og hør mig i min sidtse Stund,
naar jeg kun stammer, sukker kun.

Bentzen beskriver så selve henrettelsen på følgende måte:

 

Efterat den høire haand var afhugget, førte Mestermanden endelig det Hug, der skulde bringe den Ulykkelige Døden.
Men det blev dog ikke Dødshugget.
Øxen traf hende ikke rigtig, og man saa Pigen opløfte sit Legeme og gjøre nogle svage Bevægelser med den Haand hun endnu havde tilbage.

Det andet Hug mislykkedes ligeledes.
Først ved det tredie Hug faldt Hovedet, snarere afskaaret end afhugget. Menneskeslagteren havde Blodpletter i Ansigtet.

Alet laa besvimet paa Skafottet.

 


Det var ytterst sjelden at skarpretteren bommet ved en henrettelse, men det har hendt. Og det ble mest sannsynlig en del bråk rundt dette, også fra myndighetens side, i ettertid. Men Alet slapp ikke unna. Hun ble vekket slik at hennes straff kunne fullbyrdes. Denne gangen bommet ikke skarpretteren.

Sagnet sier at man på retterstedet kan se to svartkledde skikkelser gå hvileløst rundt med hodet under armen.

De kaldblodige giftmordene og den mislykkede henrettelsen til Anne må ha satt dype spor i lokalsamfunnet. Så det er kanskje ikke så rart at folk så lenge som hundre år senere kunne gi en så god beskrivelse av disse kvinnenes endelikt.

Anne blir halshuggetAnne halshugges. 

Ordlista fortsetter

 

Efterretninger – undersøkelser

 

Endelikt – avslutning, død, endelse, opphør

 

Indtagende – sjarmerende, sympatisk, trivelig

 

Maaske – kanskje 

 

Smuk – pen 

 

Ufordelaktig – i dette tilfellet: Hun hadde et mindre heldig utseende 

 

Undersætsig – tettvokst, kraftig


 

Bentzens artikkel avsluttes med en beskrivelse av kvinnenes utseende:

 

Anne var meget smuk. Hendes rige Lokker var brune med gulagtig Skjær; Hendes Øine var blaa, hendes Træk var regelmæssige.

Udtrykket i hendes ansigt var mildt og behagligt. Hun havde en smuk Figur og var av Middelhøide eller maaske lidt over middelhøide.

Alet var også af Middelstørrelse, fin og spælemmet. Hendes temmelige blege Ansigt var, skjønt smukt, ikke indtagende. Hun havde egentlig ikke hvad man kalder "et godt Ansigt". Ogsaa hun havde blaa Øine og et pregtigt Haar af samme Farve som Søsterens. Alle Efterretninger stemme iøvrigt overens i, at Anne var den smukkeste af de to Piger.

Deres Medhjælperske Berthe var lav af Væxt, undersætsig og havde et ufordelagtigt Ydre. Efter at havde tilbragt nogle Aar på Tughthuset i Kristiania, kom hun igjen, uvist hvorledes, paa fri Fod, vendte tilbake til Helle og giftede sig der. Hun døde sammesteds i en høi Alder.

 

 

Om de siste opplysningene fra Bentzens artikkel stemmer, er uvisst. Vi vet fra kildene at hun rømte (se kildene i oppgave 2). Man skulle derimot tro at en rømt fange fra tukthuset ville bli returnert om hun dukket opp igjen i hjembygda. Men dette kan vi jo ikke vite sikkert før vi har gjort søk i de lokale kirkebøkene under giftermål og døde fra det året hun rømte og noen tiår fram i tid (Kirkebok for Øyestad og Helle). Dette krever en del tålmodig leting. Kanskje du føler deg kallet? I så fall finner du kirkebøkene skannet på Digitalarkivet.no.

Oppgaver

Generelt