Aktualitet

Raseriet over den tomme stolen

Publisert: 29.04.2014, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

sven egil omdal med gullpennenSven Egil Omdal  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

 

 

En tom stol representerte Liu Xiaobo under fredsprisutdelingen i Oslo i 2010.En tom stol representerte Liu Xiaobo under fredsprisutdelingen i Oslo i 2010. 

10. desember 2010 tildelte Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, Fredsprisen til en tom stol. Liu Xiaobo satt i en fengselscelle i Kina mens seremonien pågikk i Oslo rådhus.

Av Sven Egil Omdal

Hvor mange stoler ville stått tomme om Liu i dag skulle ha klart å rømme og kommet seg til Oslo for å motta den medaljen som er hans? Ville kong Harald våget å møte fram? Ville regjeringen vært representert? Ville Arbeiderpartiet klappe, eller ville de sittet musestille og gjort Youngstorget til Den himmelske freds plass?

Liu Xiaobo fikk prisen for ytringer som burde være en selvfølge i alle land, men som er straffbare i Kina, og som dessverre også er blitt ubekvemme i Norge. Han krevde mer demokrati i et land som er i ferd med å bli en av verdens mektigste stater. Dette rimelige kravet førte til at Liu i 2009 ble dømt til 11 års fengsel for "oppfordring til undergraving" av den kinesiske statsmakten. 14 dager før vi skulle feire to hundre års selvstendighet, har de fremste representantene for den norske statsmakten latt seg presse til et ydmykende knefall for det samme regimet.

I 200 år har Norge hatt en formell ytringsfrihet som i praksis er blitt undergravd og svekket av politiske beslutninger. Innad har Stortinget og vekslende regjeringer satt bluferdighet, religiøse følelser og omtanke for de sårbare foran retten til den frie ytring. Utad, og spesielt overfor stormaktene, har Norge ofte demonstrert en deprimerende mangel på ytringsmot. Vi kan saktens føre dialog, men vi bør ikke demonstrere vår uenighet så tydelig at det gir utslag på handelsbalansen eller truer vår egen sikkerhet. Det var det som skjedde da Høyre og Aftenposten i 1936 advarte mot å gi Fredsprisen til den tyske dissidenten Carl von Ossietzky, og det var det som skjedde da Høyre for noen dager siden nektet å møte den tibetanske dissidenten Dalai Lama. Aftenposten har heldigvis kommet på langt bedre tanker siden 1936.

Innad har begrensningene på ytringsfriheten vært mange. Filmsensuren, som ble innført i filmens mest uskyldige barndom, gikk opp i en høyere enhet med blasfemiparagrafen til Guds beskyttelse da Monty Pythons Life of Brian ble forbudt i 1980.

Den såkalte rasismeparagrafen, paragraf 135a i Straffeloven, som ble innført i 1970 som en følge av at Norge sluttet seg til FN-konvensjonen mot rasediskriminering, er med tiden utvidet til en katalog over grupper som skal ha et spesielt vern mot "diskriminerende eller hatefulle" ytringer; fargete, etniske minoriteter, troende, homofile og funksjonshemmete. Høyesterett brukte paragrafen da de i 2012 dømte en mann fra Stavanger til betinget fengsel i 18 dager, pluss en bot på 15 000 kroner for å ha kalt dørvakten på et utested i byen for "jævla neger".

Bøker er blitt beslaglagt, som oftest på grunn av seksuelle skildringer som i dag kunne stått i Magasinet til Dagbladet uten å vekke oppsikt. Filmer er blitt forbudt og ytringer straffet, til tross for formuleringen i Grunnlovens paragraf 100 om at frimodige ytringer "om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand" er tillatt.

Liu Xiaobos forbrytelse er ikke gudsbespottelse eller rasisme. Han krenker ikke homofile og skildrer ikke kjønnsorganer i bevegelse. Han er dømt for handlinger i ytringsfrihetens innerste kjerne: Kritikk av den urettferdige stat. Da Stortingets presidentskap og Regjeringen ikke bare sa nei til å møte Dalai Lama, men begrunnet avslaget med frykten for Kinas reaksjon, var det med tydelig henvisning til Liu Xiaobo. Dalai Lama har vært i Norge ti ganger før, han har møtt statsministre og andre politiske ledere. Det er den tomme stolen fra 2010 som er forskjellen.

Når den norske regjering bøyer kne for et sinne utløst av at Nobelkomiteen ga prisen til en mann som benyttet seg av det bærende prinsippet i vår egen grunnlov, var det ikke bare Dalai Lamas besøk som ble amputert. Det er heller ikke så mye igjen av grunnlovsjubileet.

Relatert innhold

Aktuelt stoff