Aktualitet

Klappjakt på skurken

Publisert: 02.04.2014, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

logo aktualitet  

Dette er saken:

Påsken har blitt en tid for mord og mysterier i radio, på tv og i bokform.

 

NTB har intervjuet Else Barratt-Due om skurketypene vi møter i krimsjangeren.

 

Oppgave:

Hvor godt kjenner du de ulike krimsjangrene?   

 

Hånd med revolver

Morder med kniv

De er forsmådde, sjalu, gale, maktsyke, hevnlystne og pengegriske mordere med hemmeligheter å skjule. Uten dem hadde påsken vært kjedeligere.

Heltene får mye og velfortjent oppmerksomhet. Krimsjangeren hadde imidlertid ikke hatt så mye å fare med uten de kriminelle.
Skurkene sørger i kanskje enda større grad enn heltene for at handlingen drives framover og spenningen holdes oppe. Heldigvis blir de fleste tatt til slutt, men ikke før de har underholdt oss gjennom en lang og nervepirrende historie.

Ikke bare svart og hvitt

– Før var de gjerne uforbederlige prototyper på skurker – én gang skurk, alltid skurk – à la Dickie Dick Dickens. Heltene var derimot ofte plettfrie personer, som miss Marple og Hercule Poirot. Men persontegningen er ikke lenger så svart-hvitt som den var i krimsjangerens tidlige fase, sier Else Barratt-Due, instruktør, dramaturg og produsent i NRK Radioteatret.

Hun er også juryleder for Rivertonprisen, den høythengende norske utmerkelsen som årlig tildeles en forfatter av et krimeventyr. Hun leser med andre ord mye norsk krim.

Fire skurketyper

Den kriminelle mesterhjernen

Den mest kjente er professor James Moriarty, omtalt som «krimmens Napoleon», som har sentrale roller i to av sir Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes. Filmer og tv-serier om superdetektiv Holmes har imidlertid gjort Moriarty til en enda større superskurk enn det han var i bøkene.

 

Moriarty filmplakatKRIMINELL MESTERHJERNE: En plakat for Hollywood-filmen «Sherlock Holmes», som fikk tittelen «Moriarty» i Storbritannia da den kom i 1922.

 

Den ukjente morderen

Det kan være en stor overraskelse hvem morderen er, men vedkommende kan være raskt glemt. Hvem husker for eksempel at det var dommeren som var morderen i Agatha Christies roman «And then there were none», og at navnet hans var Lawrence John Wargrave?

 

Den forskrudde

Skurkene kan være gale, men ha svært viktige roller. Slik er det med den kannibalske seriemorderen Hannibal Lecter i bøkene til Thomas Harris. I samme sjanger havner Patrick Batemen i «American Psycho» av Bret Easton Ellis.

 

Den sofistikerte sjarmøren

Mange skurker kan skru på sjarmen. Det gjør blant andre Tom Ripley i Patricia Highsmiths krimromaner, samt Dickie Dick Dickens, hørespillfavoritten skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker. Eller Don Juan, for eksempel i Tirso de Molinas bok fra 1630.

Scene fra filmen "And then there were none"EN AV DEM ER MORDEREN: Agatha Christies «And then there were none» er blitt filmatisert flere ganger. Denne scenen er fra 1945. Morderen er på bildet!

– Mange av dagens helter er egentlig antihelter. Ett eksempel er Jo Nesbøs Harry Hole, som opererer på begge sider av loven. Kjeltringer og mordere i nåtidens krimbøker er som regel vanlige mennesker som av ulike årsaker har gått over en hårfin grense. Slik gjenspeiler ny krim i større grad enn klassisk krim samfunnet vi lever i, noe som gjør det lettere å identifisere seg med skurken, mener Barratt-Due.

Skurkens motiver dreier seg i dag fortsatt ofte om profitt, men fortellingene har helst et samfunnskritisk søkelys. Noen eksempler er Tom Kristensens «Profitøren», om norske krigsprofitører; Sidsel Dalens «21 dager», om korrupsjon i norsk oljebransje; Jens Lapidus bøker om hvitvasking i den svenske underverdenen; og Asle Skredderbergets to bøker med Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli i hovedrollen.

De gale seriemorderne

Penger og hemmeligheter er naturlige gjennomgangstemaer i krimsjangeren. De fleste skurker har tross alt noe viktig å skjule, fastslår Else Barratt-Due.

Anthony Hopkins som Hannibal Lecter i «Nattsvermeren»GAL KANNIBAL: Anthony Hopkins fikk Oscar for sin tolkning av Hannibal Lecter i «Nattsvermeren».

– I krimlitteraturen finnes det haugevis av eksempler på at skurken har tatt livet av én eller flere personer som også kjente til hemmeligheten. De må rett og slett ryddes av veien. Uten at jeg avslører for mye: Dette er sentralt i fjorårets «Den siste pilegrimen», skrevet av Gard Sveen, sier hun.

Hevn og ønske om makt er også typiske motiver i krimsjangeren. Det samme gjelder sjalusi og andre psykologiske grunner til at noen dreper. Men seriemorderne har fått litt for stor plass i nordisk krimlitteratur, synes Barratt-Due.

Dickie Dick DickensRADIOSKURK: Allerede i 1962 ble vi kjent med gangsteren Dickie Dick Dickens via radiohørespill på NRK. Her fra en oppsetning på Oslo Nye Teater i 2011.

– Jeg har vanskelig for å identifisere meg med et samfunn der seriemordere opererer. Det mellommenneskelige har dessuten lett for å bli borte i slike seriemorderunivers. Og forklaringen blir ofte at de tar liv bare fordi de er psykopater. Da vil jeg heller lese krim som har samfunnskritiske elementer vi kan kjenne oss igjen i. Men for all del, det er skrevet gode krimbøker om seriemordere også, sier hun.

Barratt-Due mener det står veldig godt til med norsk krim, og at både helter og banditter får utfolde seg i rikt monn. Men det er én forbrytertype hun savner.

– Det er ennå ingen som har skapt en Robin Hood-aktig helteskurk, en som er kjeltring i det godes tjeneste. Dét hadde det vært morsomt å lese om.

Oppgaver

Generelt

Relatert innhold

Fagstoff