Litterær tekst

I går, i dag, i morgen

Publisert: 09.04.2014, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Om forfatteren

Tone Wasbak Melbye er født i 1977. Hun er utdannet cand. philol. med hovedfag i religionsvitenskap, og har tidligere jobbet som lærer i grunnskolen og som foreleser ved Universitetet i Agder. Tone er mest kjent som vokalist og låtskriver, men hun er også forfatter.

 

Age quod agis

Uttrykket "áge quod ágis" er hentet fra latin og betyr "gjør det du gjør", underforstått: Det du gjør, gjør skikkelig.

 

Urdu

Indoeuropeisk språk som blir hovedsakelig talt i Pakistan og India. Språket er nært beslektet med Hindi, som er det offisielle språket i India.

Gutt foran pc  

15. april. Hvis jeg vil inn på litteraturvitenskap, må jeg få sendt inn søknaden nå i kveld. Foreldrene mine kommer til å klikke. Virkelig seriøst klikke i vinkel. Hadde jeg bare kunnet ta med pc-en inn på rommet! Jeg trenger ikke mye tid. Men pc-en står i et hjørne mellom kjøkkenet og stuen. Hvem var det som fant på dette med ikke å ha dører mellom kjøkken og stue?

 

Foreldrene mine sitter fremdeles ved kjøkkenbordet og snakker. Heldigvis. Mor er godt i gang med å klage over naboen i fjerde, hun gamle med alle kanarifuglene. Jeg tror hun må være minst 70 år gammel, og ha like mange fugler. I alle fall virker det sånn på alt bråket.

 

"Ikke sant? Du som skal bli lege vet at det er helsefarlig å bo i nærheten av sånt. Si det til faren din. Zamir? Si det til faren din."

 

Dessverre virker det ikke som om far gidder å høre noe mer om kanaridamen akkurat nå.

 

"Ikke plag ham, ser du ikke at gutten holder på med noe viktig?" Han drar frem en kjøkkenstol, setter seg rett bak meg og spør:

 

"Hva er det der?"

 

Du vet, baksetesjåfører? Faren min er baksetesurfer. Han har egentlig ikke peiling på data, men står over skulderen min og kommer med kommentarer til alt jeg gjør. Jeg kan ikke ignorere ham heller.

 

"Jeg skriver inn web-adressen."

 

"Mhmm, så du gjør det på den måten."

 

Den hummingen, i tilfelle du lurte, betyr at han prøver å gi inntrykk av at han egentlig vet svaret på spørsmålet han nettopp stilte, og dessuten at han ville gjort alt jeg gjør på en annen og mye bedre måte.

 

"UiO, det er universitetet, det", konstaterer han med en egen evne til å påpeke det åpenbare.

 

"Få se."

 

Med en gang hun hører ordet universitetet, kommer mor stormende også. Hun stiller seg på siden av meg og bøyer seg ned mens hun trykker fingeren mot skjermen:

 

"Hva er det?"

 

Jeg klarer å la være å si "et ganske stygt fingeravtrykk" og forklarer at jeg skal sende inn søknad til opptak ved Blindern. Uten å si noe trekker begge enda nærmere. Dette kommer til å gå rett i dass. Men jeg kan ikke gå ut og komme tilbake senere, for jeg har ikke tid til å utsette søknaden lenger. Jeg må bare fortsette å late som ingenting. Mens jeg puster så rolig som mulig, klikker jeg meg inn på studietilbudet og får opp listen over de ulike fakultetene. Før jeg rekker å trykke på "Estetiske studier", peker far på skjermen:

 

"Der er det."

 

Rett under estetiske studier står helsefag og medisin. Hvis jeg skulle blitt lege, som foreldrene mine mener, hadde det helt riktig vært der jeg skulle trykket. Men det har jeg ikke tenkt å bli i det hele tatt. Jeg skal nemlig studere litteratur, bygge på med oversetterstudiet og oversette moderne urdu-poesi til norsk. Ikke de gamle mystiker-greiene, men det som skrives nå. Jeg har planen helt klar. Hvordan jeg skal tjene penger på dette, er derimot ikke like klart enda. Før eller senere kommer selvfølgelig foreldrene mine til å finne ut at jeg ikke kan en ting om streptokokker, skiveprolaps eller sarkomer, men derimot alt om substantivfraser, sonetter og sarkasme, og legge to og to sammen. De er jo ikke idioter heller. Dessuten har jeg en onkel og en kusine som begge er leger. Jeg kan ikke bløffe særlig lenge. Men jeg vil helst at de ikke oppdager det før det er for sent til å gjøre noe med saken. Og hvis jeg sier til dem nå at jeg ikke har tenkt å bli lege, vil det bli en stor krangel og i verste fall vil jeg ikke rekke å sende inn søknaden min i det hele tatt i kveld.

 

"Jo, men det er ikke til meg, jeg hjelper Ulf."

 

Ulf er en jeg kjenner fra skolen. Ikke egentlig veldig godt, men han bor også i blokken og kommer innom av og til for å se på tv. Akkurat nå er han også den første jeg kommer på. Far fnyser:

 

"Hvorfor skal du hjelpe ham?"

 

Om de bare kunne slutte å bry seg. Jeg er alt ganske kvalm av å måtte lyve og orker ikke fortsette å finne på ting. Det blir ikke bedre av at mor bryter inn:

 

"Det er bra, det er akkurat derfor du kommer til å bli en bra lege. Du bryr deg om folk og prøver å hjelpe."

 

Selv om det redder meg ut av situasjonen, gjør det ingenting for å bedre samvittigheten min. Uten å si noe mer klikker jeg på "Estetiske fag og litteratur". Så på "Generell litteraturvitenskap". Alt går greit så langt. Kanskje jeg kan komme unna med å si at det er Ulfs søknad. Min id. Oi. Jeg folder ut arket med kodene på, bretter det over så ikke navnet mitt skal synes.

 

"Har han fødselsdag samme dag som deg også?"

 

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om mor høres overrasket eller mistenksom ut. Det stikker i magen igjen. Før jeg rekker å finne på en god grunn til at jeg må logge meg inn under mitt eget navn for å sende inn Ulfs søknad, ringer det på døren. Jeg blir umiddelbart lettet, men så får jeg det paranoide innfallet at det kanskje er Ulf. Jeg puster dypt. Nå må jeg roe meg ned. Selvfølgelig er det ikke Ulf. Det hadde vært for drøyt. Ute fra gangen hører jeg fars stemme. Han høres forurettet ut:

 

"Nå? Se på tv når han holder på med å hjelpe deg?"

 

I forvirringen trykker jeg på linken til skatteetatens sider og kastes ut av innloggingen. Jeg prøver å trykke tilbake-tasten, men får beskjed om at jeg er i ferd med å forlate et sikkert område. Ja, det skal være visst! Jeg spretter opp og løper ut i gangen, tidsnok til å høre Ulf svare, veltalende som alltid:

 

"Hæ?"

 

Nå må jeg tenke fortere enn jeg føler meg trygg på at jeg klarer:

 

"Hei Ulf, der var du jo. Jeg holdt akkurat på med å fylle ut søknaden din."

 

"Men jeg har ikke ..."

 

Forsøket på å sparke ham i ankelen ender med at jeg treffer benet på en av pyntestolene ved døren. Jeg kveler et klynk og babler videre:

 

"...karakterene med deg? Det gjør ikke så mye. Du kan sende dem inn som vedlegg etterpå."

 

Jeg leder Ulf med meg inn. Foreldrene mine kan ikke nekte ham å være til stede når det er hans egen søknad som skal sendes inn. Jeg kan ikke nekte ham det, jeg heller. Dessverre. Heldigvis er han fortsatt for forvirret til å protestere, og jeg babler videre:

 

"Jeg holdt akkurat på å logge inn her for å sende inn søknaden på litteraturvitenskap."

 

Febrilsk åpner jeg et Word-dokument og skriver inn at foreldrene mine ikke vet at jeg søker litteraturvitenskap, ikke skal vite om det, og at han bare må late som om det er hans søknad jeg sender inn, tusen takk. Jeg vet ikke om han skjønner det, men han holder i alle fall kjeft. Men på den tiden jeg har brukt på å skrive beskjeden til Ulf, har foreldrene mine fått summet seg igjen. Mor holder seg heldigvis vekke nå siden hun ikke liker Ulf noe særlig. Foreldrene hans er nokså fattige, og hun vil ikke at vi skal omgås bermen. Far derimot blir enda mer opptatt av å vise sine kunnskaper:

 

"Skal du ikke lagre?"

 

Alltid omtenksomme Word nekter å lukke dokumentet uten å spørre om jeg ikke skal lagre det først, og nå har faren min sett at jeg skriver noe.

 

"Nei, det er bare en kladd."

 

Jeg lukker uten å lagre og uten å forklare mer. Hva nå? Det er ingen grunn til at ikke Ulf skulle sende inn søknaden selv, nå som han er her. Og dessuten vil navnet mitt komme opp på innloggingen på søknadssiden. Jeg prøver likevel. Skriver inn fødselsdato og passord og får opp firkanten der jeg skal skrive inn id-kode. Nå er jeg i alle fall innlogget.

 

"Kan du sende inn søknad for ham fra din side? Jeg tror ikke det går."

 

Far er altfor fornøyd med sin kunnskap om det offentlige systemet til å bli ordentlig mistenksom. Jeg sukker likevel stille.

 

"Nei. Men jeg må bare sjekke oppsettet av skjemaet for å sammenligne profilen."

 

Det er bare ord jeg lirer av meg uten riktig å tenke, men de ser ut til å virke. Far nikker som om han vet akkurat hva jeg mener. Jeg fyller ut personlige detaljer, men blir sittende og se på listen over fag. "Tast inn emnekode." Vil de merke det om jeg skriver opp lit i stedet for med nå når de har sett at jeg er inne på min egen side? Kanskje, kanskje ikke, men jeg vet ikke om jeg tør ta sjansen. Jeg vet heller ikke om jeg risikerer å få opp noen "Er du sikker på at du vil søke på litteraturvitenskap?"-meldinger. Men jeg er så nær målet. Alt jeg trenger er et lite øyeblikk, ikke engang et minutt, for å taste inn emnekoden og trykke "Send". En avledning. Jeg trekker pusten dypt.

 

"Du, Ulf, la ikke du igjen listen over emner fra studieveilederen oppe hos Pedersen?"

 

"Hun i fjerde? Nei, hvorfor skulle jeg det?"

 

Nei hvorfor skulle han egentlig det?

 

"Da du gikk med avisen."

 

"Jeg går da ikke med..."

 

Jeg kan se hvordan det begynner å gå opp et lys for ham, ansiktsuttrykket hans skifter fra irritasjon til overraskelse til forståelse.

 

"...avisen nå lenger, men forrige helg så gjorde jeg jo det."

 

"Nettopp. Skal ikke du gå og hente den, så kan vi være sikre på at vi taster inn rett emne. Bare pass på at ikke noen av fuglene kommer ut."

 

Jeg sier det siste som på spøk. Håper han tar hintet. Mens jeg venter, later jeg som om jeg er veldig opptatt av å lese all informasjonen som står på skjermen. Jeg liker ikke dette i det hele tatt. Om bare ikke foreldrene mine hadde vært så hyggelige. Det hadde vært mye lettere om de hadde vært grådige, egoistiske mennesker som vil at jeg skal tjene penger for familien. Men de tenker bare på meg, og derfor er det så ekstra ille at de tenker helt, helt feil.

 

Så hører jeg det. Løping i trappen. Noen som roper: "Fang den, fang den!", og min mor som slår neven i bordet. "Nei, nå går det for langt!" Hun styrter ut døren. Jeg hører stemmen hennes ljome ute i gangen: "Lar du dem fly løs inne også nå? Er du ikke klar over at de er smittefarlige? Jeg kan få helsevesenet hit hvis du ikke holder styr på dem." En annen stemme, eldre og spissere, som svarer: "Smittefare? Og det sier du, med den stanken av løk natt og dag? Du som lar søpla stå ute i gangen og tiltrekke seg rotter?". Min mor: "Rotter?" Pedersen: "Rotter ja." Min mor: "Rotte kan du selv være!"

 

Omtrent da sender min far meg et skremt blikk og løper ut han også, antagelig akkurat i tide til å avverge en større katastrofe mellom mor og Pedersen. Med hamrende hjerte benytter jeg anledningen til å skrive inn emnekoden, fylle inn resten av detaljene og trykke på "Send søknad". Skuldrene mine synker flere hakk og jeg begynner å puste igjen når jeg ser beskjeden "Søknad sendt" komme opp på skjermen. Det var akkurat i tide, for nå kommer foreldrene mine inn igjen. Mor er fortsatt midt i en tirade om smittefare og fugleinfluensa når hun får øye på meg igjen. Hun setter kursen rett mot meg.

 

"Zamir. Du skal bli lege, du kan snakke med henne. Få henne til å forstå at det er farlig å la dem – hva er det der?"

 

Jeg prøver å klikke vekk vinduet med kvitteringen, men det er for sent. Hun har alt fått øye på den, og her står navnet mitt, sammen med "Mottatt søknad på Lat1005". Lat? Det skal ikke være Lat, men Lit! Nei! Hvordan skjedde det? Jeg ser på hva det er jeg har søkt på. Det er et emne som heter "Latin i går, i dag og i morgen". Jeg gir opp.

 

"Latin, mamma. Det er jo legespråket. Det er et obligatorisk kurs før jeg kan begynne på selve utdanningen. Slik at jeg forstår fagspråket."

 

Hun nikker fornøyd:

 

"Nemlig. Og så kan du fortelle til Pedersen at det er helsefarlig å ha de fuglene flygende løst rundt."

 

Jeg nikker enig. Age quod agis. Nemlig.

 

Oppgaver