Litterær tekst

Hanseatene (utdrag)

Publisert: 07.01.2014 (07:42)

HANSEATENE
- en serie romaner fra hanseatenes tid


Av Liv Margareth Alver


DEN FREMMEDE

Slik begynner serien om Hanseatene


1
Bergen 1315.
  «Liebling!»
  Den grove stemmen fikk Elisabeth til å snu seg før hun fikk tenkt seg om. En svær mann med lærforkle stod i døren til den lille smia og gliste mot henne. Han var svart av sot og manglet fortennene i overkjeven.
  «Kom, Liebling, gi meg en kyss!» Han bøyde seg mot henne og laget trutmunn.
  Elisabeth rødmet av skam. Hun snudde ryggen til ham og rettet seg opp. Prøvde å balansere på en verdig måte mellom sølepyttene i den hullete veien.
  Tjenestejenta hennes, Anne, fniste bak henne. Elisabeth snudde seg fort og sendte henne et sint blikk.
  «Neimen, Liebling» Tyskeren hadde fulgt etter dem. «Jeg har penger nok til å betale for det du har mellom beina!» lokket han.
  Det var mer enn nok for Elisabeth. Ordene hans traff som slag i ansiktet. Hun ville ikke at han skulle se henne gråte, men tårene kom likevel.
  Hva var det han trodde?
  Trodde han at han kunne gjøre hva han ville med henne?
  Med henne?
  Så mange vonde tanker fylte henne på et øyeblikk, tanker som riktig sved.
  Nei! Hit skulle hun aldri gå mer!
  Hun samlet skjørtene og løp bortover Øvrestretet så fort føttene ville bære henne. Det var ikke lett å løpe fort i tresko. Hun bøyde seg fort og tok skoene i hånden. Og begynte å løpe igjen. Akkurat i det tyskeren bøyde seg fram for å gripe tak i henne.
  Anne kom skramlende etter.
  Bak dem brølte tyskeren: «Ach, de er alle like, småhorene!»
Det var flere som lo. Og ekkoet av den rå latteren fulgte jentene nesten helt hjem.
  Elisabeth stanset ikke før hun stod på almenningen ved sin fars hus, i en gård i sørenden av stretet, ved Martinskirken. Gården bestod av flere stuer, små laftete hus som var hektet i hverandre, noen med loft, og andre med bare en etasje. Det bodde flere familier i gården, men de forreste stuene – de fineste – tilhørte Elisabeths far. Gården het etter kallenavnet til faren hans igjen, de kalte den Oksagård.
  Her var hun trygg, hit kom ikke de forferdelige tyskerne uten at noen hadde bedt dem.
  Det var noe som ikke var slik det pleide. Døren stod på vidt gap, og en haug kasser og tønner stod stablet opp utenfor. På benken satt det to menn hun aldri hadde sett før, og inne fra huset hørtes høye, muntre stemmer.
  Elisabeth stanset, litt usikker. Var far kommet tilbake allerede?
Tenk om Svein Dreng fortalte ham at hun hadde vært ute på Bryggen med Anne? Anne hadde klaget over at hun ikke våget gå dit alene med bud til Svein Dreng. Det var han som styrte i huset mens kjøpmannen selv var i Lofoten for å kjøpe tørrfisk og selge varer.
  «Beskjed fra frøkenens mor», hadde Anne sagt.
  «Magdalena er ikke min mor», hadde Elisabeth svart uten at hun mente å si det.
  «Nei, nei», hadde Anne ledd, «men hun er min matmor i alle fall!»
  De hadde gått langs bryggen og sett etter Svein Dreng overalt, et par ganger hadde Anne stoppet og spurt.
  En hun hadde stoppet var kledt i fine klær, og han hadde en verdig mine i det bleke ansiktet.
  «Unnskyld meg, min herre», sa Anne. Mannen stanset.   «Kjenner De Svein Erlingsson, dreng hos kjøpmann Edvard Arnesson i Oksagård ved Martinskirken?»
  Mannen gikk helt inntil henne, og i neste øyeblikk strøk hendene hans oppover lårene til Anne.
  «Ville han anbefale deg, om jeg kjente ham?» malte han som en hankatt.
  Anne vred seg ut av favntaket hans.
  «Fy, min herre» sa hun og blunket, «hva er det De tror om meg?» hun løftet skjørtene en kokett håndsbredd slik at ankelen syntes. «Jeg er en skikkelig jente».
  Mannen lo høyt. Det var nesten noe intimt over måten han lo på. Noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Elisabeth.
Så hadde han ristet på hodet og gått.
  «Nåja, vi får prøve igjen,» sa Anne og trakk på skuldrene.
  Elisabeth ble flau når hun tenkte på hva de andre mennene Anne hadde snakket med hadde sagt, og hvordan Anne hadde ledd og svingt med skjørtene til dem.
  Tilslutt fant de Svein ved en kran der de drev og losset store tønner fra en tykkmaget hansakogge. Han hadde åpnet vamsen i det varme solskinnet. Det mørke håret hans hang svett ned i pannen.
  Han så Anne først.
  «Heisann, jenta mi!» sa han muntert.
  «Matmor vil snakke med deg! Det er viktig!» sa Anne og smilte tilbake.
  Han ga henne en klaps på baken som takk for beskjeden fra Magdalena.
  Men så fikk han øye på Elisabeth.
  «Hva i djevelens navn gjør du her, frøken Elisabeth»? hadde han sagt, mens de blå øynene lynte sint mot henne. «Dette er ikke noe sted for en skikkelig jente.» Han tok henne hardt i armen. «Det vet du, ikke sant?»
  «Jamen...» prøvde Anne å si.
  «Er det du som har dratt henne med, Anne?» ...han viste en rad sterke, gule sammenbitte tenner.
  Anne så skamfull ned.
  «Så ta henne med hjem igjen!» brølte Svein, «og vent deg en omgang når jeg kommer!»
  Elisabeth nesten løp hjemover. Hva nå om han fortalte det til far? Hun visste godt han hadde rett, dette var ikke noe sted for skikkelige jenter.
  Det var menn overalt på Kontorets område, menn som stirret på dem og plystret etter dem. Anne hadde gjort seg til for dem, løftet på skjørtet slik at leggene syntes og plystret tilbake. Anne hadde oppført seg slik Elisabeth hadde hørt at jentene i Husene gjorde, slik som alle horene i Steinkjelleren. Å dilte langs stretet og lokke på mannfolk var det bare slike som gjorde.
  Hun gikk stille inn på kjøkkenet. Det var ingen der, men hun kunne høre dem i stuen; hennes fars dype varme bass, og den litt lysere stemmen til Arnulf, brorsønnen og arvingen hans.
Magdalena var der også; en myk latter, så likt henne å le slik. Den som hørte henne le, forestilte seg alltid at hun var lys og vever. At øynene hennes var store og grå, og munnen liten og rød. Slik var hun også, bortsett fra munnen, den var bred og med en vakker bue. Når hun smilte, skinte tennene hennes hvitt. Magdalena lo mye.

 

Elisabeth var ikke sikker på om hun likte Magadalena.
Elisabeth åpnet kisten i hjørnet og tok frem en skjorte hun hadde lovet å lappe. Den var av myk gul-hvit ull, god å ta i - og dessuten luktet den av han som eide den. Hun strøk den over kinnet, luktet godt på den. Arnulf var kommet hjem. Han hadde alltid vært en erstatning for den broren hun ikke hadde, en stødig og blid fyr med tykt rødbrunt hår og rødt skjegg. Han var ganske høy og tynn, og smilte med slik hjertelighet til alle at Elisabeth av og til hadde lurt på om han kanskje var litt dum også.
  Hun åpnet en skyve-glugge i veggen litt, så hun fikk lys nok til å sy, og så tredde hun i nålen.
Men hun sydde ikke. Hun satt der med skjorten i fanget og tenkte. Innimellom fingret hun med håret sitt eller rettet på en fold i skjørtet, men mest satt hun med foldete hender.
Magdalena sa bestandig at om hun ikke arbeidet, så skulle hun folde hendene - for da plukket hun ikke noe i stykker den stunden.
  Elisabeth hørte på Magdalena, for hun visste hun måtte. Hun hadde fått nok juling. Nå var hun 17 år og en voksen kvinne. Hun syntes det var en skam å få pryl av sin far nå. Tross alt var de fleste på hennes alder gift og hadde egne barn forlengst.
Men hvis Svein fortalte far at hun hadde vært ute på bryggen til hanseatene, og at hun hadde gått alene med Anne uten at noen mann fulgte henne, da var det slett ikke sikkert at far ville synes hun var for gammel til en skikkelig omgang.

Men Svein Erlingsson Dreng sa ingenting. Han bare blunket til henne over kanten på ølkruset og så hemmelighetsfull ut.
    Og kjøpmann Edvard Arnesson hadde vært overveldende glad for å se datteren sin igjen. Han kom rund og svett mot henne, med det grå håret i tjafser etter skinnlua han nettopp hadde tatt av. Han klemte henne inntil seg og luktet tørrfisk og øl, ga henne et vått kyss på hvert kinn og sa:
    “Så stor du er blitt, jenten min! Og vakker som en blomst!”
    Han holdt henne godt fast i armen, ville visst ikke slippe henne.
    “Se Arnulf! Ikke mange menn er så heldige som jeg! En så vakker kone! Og to døtre som hvem som helst kan misunne meg!” buldret han.
    “Hent øl til meg, kjerring!” brølte han til Magdalena. All vennligheten var plutselig forsvunnet fra stemmen hans. Hun sendte ham et stygt blikk og forsvant.
    Jo, kjøpmann Arnesson var virkelig kommet hjem.
    Så ba han Elisabeth å fortsette med arbeidet sitt og gikk inn i stuen igjen. Der var han til maten stod på bordet.
    Elisabeth satt til bords ved siden av søsteren sin, en liten robust jente på ti år. Marie lignet mest på faren, og Elisabeth mest på moren. Men som person lignet ikke Marie på noen av dem. Moren hadde vært en glad og lattermild kvinne, en som snakket mye, og som aldri hadde vært redd for å si sin mening. Marie var sjenert, og når de voksne var der, sa hun ikke et ord uten at noen spurte. Det var nesten som om hun slett ikke var der.
    Elisabeth klemte hånden til Marie forsiktig under bordkanten. Marie klemte tilbake. Når det ble kveld og de la seg, kunne de snakke uten at noen hørte dem. Snakke om far og Magdalena, og om det Elisabeth hadde gjort den dagen.