Litterær tekst

Nielvsdalen

Publisert: 06.01.2014
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Nielvsdalen (utdrag)

 

Roman av Liv Margrete Alver (1988)


Den unge mannen Stein er i likhet med faren Tor og alle menn fra bygda de bor i blitt bortført og gjort til treller av den onde bygdehøvdingen Torkvin. Torkvin har trolldomskrefter og kan forvandle fiendene sine til dyr og drauger. Nå har trellene ledet av Stein bestemt seg for å gjøre opprør og skaffe seg friheten tilbake.


31.
Bålet ble tent, og den knusktørre torven flammet opp og ble en søyle av ild og røyk. Noen dyppet en øse i et kar med mjød og bød rundt, og hver munn som rørte ved øsekanten hvisket: “Død over Torkvin!”
    Så snudde trellene ryggen til bålet en etter en og begynte å gå, oppover mot den niende elva. Det var Alf og Ulvar som gikk først, men rett bak dem kom smeden Hogne. Selv de som hadde støttet Torkvin av redsel for å dø, kom. Det var et stille opptog.
    De gikk gjennom skogen mot kilden av Ni, inn i en underlig og stille verden, under de skyggefulle trærne og lyttet til tausheten.
    Alf syntes han så en ulv der inne, og en gaupe under en stor selje. Han hørte dem ikke, men han kjente at de var der og voktet på mennene.
    De gikk gjennom lave grønne bregner, og så gauksyren lyse hvitt mellom trærne, så sarte blomster. Det duftet søtt i lysningene i skogen der hundekjeksen lignet hvite skyer i alt det grønne.
    Den niende elva ble smalere og smalere, var snart bare en bred bekk som klukket forsiktig mellom steinene. Alf hørte folk bak seg, menn som gikk så stille de kunne, redde for å bli hørt, redde for å bli sett. De visste ikke hva de gikk til, men trangen til frihet var for stor.
    Det var mange som tenkte; - Torkvin har ikke stoppet oss, kanskje han selv står bak dette for å ta knekken på oss en gang for alle.
    Ved den brusende kilden stod to mennesker og ventet. En høy, lys ung mann og en jente med langt rødbrunt hår og blågrå serk. Alf kjente igjen Stein...
    Jenta tok et skritt mot kilden og lukket øynene, så sa hun med høy bydende stemme: “Sett dere! Stikk høyre bein i vannet!”
    Alf satte seg nølende. Vannet var lunkent mot huden, kjentes godt. Ved siden av ham satte Ulvar seg, så Hogne og så mange det var plass til rundt kilden.
    Jenta spyttet i kilden og leste over den. Med en gang begynte vannet å bruse og boble slik at Alf ikke kunne se foten sin. Han kjente boblene sprekke mot leggen.
    “La smedens vilje vike!” ropte jenta, “jeg er Driva og mitt vann er reint for alt ondt!”, Ordene hennes ga ekko oppunder fjellene.
    “Riv av dere ringene!” kommanderte hun.
    Alf grep tak i ringen han hadde båret rundt ankelen så lenge. Den var helt rusten, det så ut som om den holdt på å smuldre opp. Han røsket til og så var den av. Den gikk helt i oppløsning i hånden på ham.
    Så måtte han vike plassen for en ny mann, og flere kom til hele tiden. Luften dirret av trolldom.
    Alf gikk bort til Stein, Ulvar og Hogne stod der også. Han hørte Hogne be Stein om tilgivelse for at han hadde behandlet ham så dårlig, han hadde ikke hatt noe valg, sa han. Stein bare sa: “Hysj, det er ikke over enda!”
    En unggutt satte plutselig i et hyl.
    “Ulv!”
    Ropet ble tatt opp av andre. En flokk ulver kom tassende rolig bort mot kilden. En mann grep etter kniven, men Driva stanset ham med en håndbevegelse.
    “Du kommer i rett tid, Hødd,” sa hun. Så bøyde hun seg over kilden og tok opp en håndfull vann, hun spyttet i det og skvettet vannet over ulvene. Den første reiste seg på bakbeina, så den andre og den tredje. Langsomt forandret de seg til mennesker. Hødd stod foran trellene, kledd som en stor høvding med gull om hals og armer og med en kappe av gråhvitt skinn over skuldrene.
    “Følger dere meg? Vil dere knuse ham som har kuet dere så lenge?” ropte han. Han hevet sverdet sitt mot himmelen. “Død over Torkvin!”
    “Død over Torkvin!” ropte trellene.
    Ikke alle ulvene var blitt til mennesker, noen ventet i ly av trærne litt lenger borte, og med dem var Yrsa, streng og rett i ryggen. Hun vinket Stein bort til seg.
    “Du må fri Tor før det er for seint!” sa hun, “du må gå nå!”
    “Men hvordan?” sa Stein spakt.
    “Ta med to av sønnene mine, og bryt ned veggen til smia, men du må skynde deg, før Torkvin henter ham!” sa hun og smilte trist. “Ingen av hans menn tør røre deg så lenge du har en ulv med deg.”
    Stein snudde seg og begynte å gå. Var han sterk nok til å bryte ned den veggen alene?
    “Hvor skal du?” lød en stemme bak ham. Han stanset og snudde seg. Driva stod der, hun hadde Alf og Ulvar med og rett bak dem kom Hogne.
    “Jeg skal fri far,” sa Stein, han følte han ikke hadde kraft i stemmen.
    “Ikke uten meg,” sa Driva.
    Hun snudde seg og ropte: “Gå til smedens hus, Hødd, jeg føler på meg at han er der! Men vær snar, før sola går ned er han borte!”
    “Død over Torkvin!” ropte Hødd til svar, og de som hadde vært treller, gjentok ropet og ga det rytme.

 

Skyggene ble lengre der de seks løp nedover bakkene mot sjøen. Stein løp først, skyndte på de andre, som om han først nå forstod alvoret. Hvis de ikke fikk Tor løs før Torkvin tok ham med, var kanskje alt tapt.
    Trellenes by lå øde. Det var en eim av råtten tang i luften, en lukt som fulgte Torkvins tjenere fra sjøen, draugene. Gikk de løs mellom jordhyttene?
    Tanken fikk Stein til å fryse på ryggen.
    De snek seg ned i byen. De to ulvene gikk først nå. De var nesten usynlige i skyggene, de var grå og kunne snike seg på myke poter der mennesker ville være altfor synlige.
    I den seine ettermiddagssola lå smia stor og svart lengst ute på nestet med bakveggen mot sjøen. For en gangs skyld velte det ikke røyk og damp opp av ljoren i taket, og lyden av jern som slo mot jern var bare der i tankene til Stein.
    Hogne stanset dem. Han var blek, og pekte med skjelvende hånd på døra. Den stod åpen.
    Noe hvitt beveget seg der inne. De måtte bort dit, altfor synlige på den åpne sletten med kullminene som mørke sår i graset.
    «De er der!” hvisket Alf.
    Hogne grep en stor stokk. Han så ikke redd ut nå.
    “Vi må ha ild!” sa Driva.
    Inne i smia var det noen som skrek, et avsindig hyl, en blanding av smerte og sinne. Hele smia ristet, som om noen prøvde å rive den ned fra innsiden. Så var hylet der igjen, og enda ett, flere blandet seg i koret. Skrek og slo i vegger og tak.
    Plutselig stod en av dem i døra.
    Han var naken og helt hvit, kroppen var oppblåst og uteset av vann, det store gråsprengte skjegget og det lange håret hang i floker over skuldrene. I brystet gapte et åpent sår, en flenge, men det var ikke spor av blod eller skorpe. Han holdt et sverd i den ene hånden.
    Øynene var vidåpne og blinde. Det var som om han snuste i luften, luktet seg fram. Han vendte ansiktet mot dem og skrek, det var et forferdelig sårt skrik.
    Stein stirret på ham. Han kjente tårene presse på.
    «Håvard,» hvisket han, «Håvard.»
    Han hadde ikke sett sin mors far siden den gangen for mange år siden da han prøvde å flykte fra Torkvin…
    I døra bak draugen kom et annet kjent ansikt til syne, det var Helge, Håvards eldste sønn.
    «Håvard,» mumlet Stein igjen. Men da var Driva ved siden av ham. Hun grep ham hardt i armen.
    «Stein,» hvisket hun, «det er ikke noen du kjenner, det er ikke Håvard, han er død, og kroppen hans er det Torkvin som styrer…»
    Hogne og Ulvar strevde med å gjøre opp ild. De to ulvene skjøt rygg og knurret, danset rundt foran draugen og prøvde erte den på seg for å beskytte menneskene. Og et øyeblikk så det ut til at de skulle klare det, for draugen vendte seg mot dem og hevet sverdet, slo etter lyden.
    Det lå en stor haug med kvist ved de ytterste kullminene. Hogne lå på knær der, så ikke draugen som plutselig kom løpende mot ham. Ulvene fulgte den, glefset etter beina på den, prøvde å stanse den. Skyggen av sverdet falt over Hognes ansikt. Han så opp, så inn i de udøde øynene og kastet seg til siden. Sverdet rev en flenge i overarmen hans, ble rødt av blod. Draugen hevet sverdet igjen, og hogg.
    I det samme flammet det opp mellom hendene til Driva og en ildkule for gjennom luften og traff draugen i ansiktet. Den slapp sverdet.
    I neste øyeblikk brant både hår og skjegg. De vidåpne øynene stirret ut av ilden idet flammene åt seg nedover kroppen. Den brant som tørket tang, og grønnaktig røyk steg opp fra den. Langsomt forandret det som hadde vært Håvard seg til en stinkende askehaug.
    Den andre draugen var ute av døra nå.
    Ulvar grep sverdet den første hadde hatt og løp mot den. Han hogg etter beina, men bommet. Draugen vendte seg mot ham. En av ulvene hoppet opp og bet seg fast i strupen på den. Det sinket den litt. Den rev i ulvekroppen med fingrer som lignet klør. Og igjen var Driva der med en ildkule.
    Ulven kom seg løs akkurat tidsnok. «Fort!» ropte Driva, «jeg klarer ikke lage mer ild!»
    Flere drauger kom rennende ut døra. Men nå hadde Hogne fått fyr på kvisthaugen. Han grep en bunt brennende kvist og løp mot draugene. De andre gjorde det samme.
    De drev draugene tilbake, drev dem mot smia.
    «Vik, dauing!» brølte Ulvar og slo en draug i ansiktet med det brennende riset. Det tok fyr i håret dens, og det brant med knitring og små smell. Den snudde ulende og forsvant inn i smia.
    Ulvar kastet ilden etter.
«Men far, far er der inne!» stammet Stein.
«Da er han død,» sa Ulvar brutalt, «de der lar ikke noe leve.»
    Hogne tente på det torvdekte taket og sammen la de opp alt det de kunne av brennende kvist og kvas foran døra. Det flammet opp der inne, og snart var smia overtent. Draugene kom seg ikke ut. De hylte sine døde hyl der inne i flammene.