Litterær tekst

Det store spranget

Publisert: 07.01.2014, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Gunnar Staalesen skriver på tastatur  

Gunnar Staalesen (1947–)

Gunnar Staalesen er mest kjent som kriminalforfatter, men har også skrevet noveller, skuespill, sakprosa og bøker for barn og ungdom.

 

Miljøet i bøkene hans er som oftest hentet fra forfatterens egen hjemby, Bergen.

 

Flere av kriminalromanene om privatetterforskeren Varg Veum er filmatisert.

 

Det var ett minutt til nyhetssendingen begynte, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Det var ikke min skyld at nyhetsoppleseren lå død på studiogulvet heller.
   Jeg våknet med et sprang og så meg omkring, våt av svette. Så demret det for meg. – Gudskjelov! – Men slik gikk det altså når en av toppsjefene i TV2 ringte og inviterte meg til et morgenmøte dagen etterpå. Da stod marerittene i kø for å ødelegge nattesøvnen min. Det hadde ikke engang vært nødvendig å sette vekkerklokken på ekstra tidlig, som jeg pliktoppfyllende nok hadde gjort.
  Jeg vet ikke hvor tidlig sjefene i TV2 pleide å begynne arbeidsdagen sin. De fleste av dem hadde så allikevel kontortid på morgenflyet fra Oslo til Bergen, slik jeg hadde forstått det. Men denne karen var på plass klokken åtte, med et håndtrykk som en falmet fotballstjerne, et utseende som en odelsgutt og et navn som skulle forsikre både annonsører og konsesjonsovervåkere om at her var det ingen fare for utenlandsk innflytelse. "Leidulf Sørgrend," smilte han, skjenket kaffe i et plastkrus og skjøv det over til min side av skrivebordet.
  Med det lyse, tett krøllete håret, den blonde barten og de rødlette kinnene så han ut som om han kom fra en fjellgård langs Sognefjorden et sted og knapt nok hadde besøkt sivilisasjonen før han ble forført av en mørkhåret studine fra Studentmållaget første gang han satte bena i Bergen. Det kunne være feil, selvsagt. Alt unntatt dialekten. Han kunne vært en bankdirektørsønn fra Leikanger med aksjer i Norsk Hydro, FN-tjeneste i Beirut og aktivt diplomati i Washington som bakgrunn, for alt det jeg visste.
  Han satt en face mot vegg-til-vegg-vinduet, med Puddefjorden som et gigantisk speil å stille det store spørsmålet til: Vakre speil, bak veggen der, hvem har flest seere i fedrelandet her? Men det var ikke det han hadde tenkt å spørre meg om.
  "Saken er den, Veum. En av våre reportere er blitt truet på livet, hvis hun fullfører den reportasjen hun er i gang med for Dokument 2. Du kjenner det programmet?"
  "Jeg har en sunn sans for injurier, takk. Det ser jeg så ofte jeg kan."
  "En storentreprenør på det bergenske markedet er blitt tildelt et større kommunalt oppdrag, etter en så intern anbudsrunde at de færreste knapt nok har hørt om prosjektet. Vi har allerede nå samlet opplysninger nok til å blottstille både entreprenøren og hans kontaktperson på Rådhuset. Reporteren skal foreta det siste forsøket på å få et intervju med entreprenøren i formiddag, og da hun altså har mottatt trusler mot sitt liv i denne forbindelsen, er det at vi går til det skritt å engasjere en person som deg til å bistå henne under dagens reportasje."
  "På hvilken måte mottok hun disse truslene? Skriftlig?"
  "Det er ikke hun selv som har mottatt dem. Det er vi. Over telefon."
  "Og har dere noen mistanke om hvem som står bak dem?"
  Han gjorde en litt vag bevegelse. "Det kan vi selvfølgelig bare tenke oss. Hvem ville tape på at dette ble kjent? Hvem har mest å tape?"
  "Burde dere ikke heller tatt kontakt med en kroppsbygger, eller med politiet?"
  "Vi satser på konduite fremfor voldsbruk. Og politiet har ikke noe med saken å gjøre på dette tidspunktet. Det ville sette vår egen integritet i fare. Sant å si tror jeg det viktigste er at hun har følge, for å si det slik."
  "Men kunne dere ikke sendt flere reportere?"
  "Det kunne vi selvfølgelig. Og det er i alle fall en fotograf med. Men – vi har mange oppgaver å fylle, Veum, og en hardt belastet stab. Vi har valgt å gjøre det på denne måten denne gangen."
  Jeg trakk på skuldrene. "Vel, jeg sier ikke nei takk til en jobb. Hvilken entreprenør gjelder det?"
  "Bjørnar Holmestrand. Bygg & Betong heter firmaet."
  "Og reporteren din, hvor finner jeg henne?"
  "Hanne Heggeli." Han så på armbåndsuret sitt. "Jeg venter dem kvart på ni. Det var derfor jeg bad deg komme åtte."
  "Dem?"
  "Hun og fotografen. Geir Glesvær. De er samboere."
  "Og hvis jeg hadde sagt at jeg ikke kunne påta meg oppdraget?"
  Han kikket ut på Puddefjorden og smilte skjevt. "Da hadde jeg vel blitt nødt til å gjøre det selv."


*

Hanne Heggeli viste seg å være nordfra, med dialekt som et syndefall, øyne mørkeblå som polarnatten og et glimt i øyet som en gjenglans av nordlyset selv. Hun hadde kortklippet, lyst hår, var kledd i lyseblå dongeribukser og en fargerik vams. Hun hilste kort og forretningsmessig, kastet meg et tvilende blikk og henvendte seg til Leidulf Sørgrend. "Æ sa det ikkje va nødvendig. Æ har jo han Geir med!"
  Geir Glesvær plasserte vesken med videokameraet på bordet mellom oss, rettet seg opp i skulderpartiet og prøvde å gjøre et vektigere inntrykk enn den tilsynelatende spinkle, mørkhårete figuren med den lange, gutteaktige luggen gjorde ved første blikk. "Jau, men eg skal jo filma," sa han, på uforfalsket Sotradialekt.
  Jeg bøyde meg lett mot Leidulf Sørgrend og mumlet: "Si meg, har dere ikke noen bergensere i TV2?"
  "Jo-o. Det er visst en på kontoret..."

 

Fra boka PÅSKEKRIM 2011, Juritzen forlag