Litterær tekst

Et forbilde

Publisert: 08.01.2014, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Portrettbilde av Kristine Rui Slettebakken. Foto.   Forfatteren

Kristine Rui Slettebakken er utdannet skuespiller og har i tillegg en bachelor i kultur- og samfunnsvitenskap. Hun skriver hovedsakelig skjønnlitterært, men også noe essays. Hun har blant annet deltatt på skrivekurs hos Oktober Forlag og Skrivekunstakademiet i Hordaland.

 

Ved siden av å skrive og være skuespiller, jobber hun som teaterinstruktør for barn og unge.

 

 

Et forbilde

 

Maria hadde forbilder. For det var viktig å ha noen å se opp til. Det hadde moren hennes alltid sagt. Og var det en som tok morens formaninger på alvor, var det henne. Maria var pliktoppfyllende, ansvarsfull – og hun hadde forbilder. Vakre forbilder. Vakre, slanke kvinner. Syltynne, med ferskenhud, ingen spor av cellulitter. Hvis hun hadde stoppet og lukket øynene, hadde de dukket opp på rekke og rad. I korte cocktailkjoler og shorts, i bikini og høye hæler. Alle de langbeinte, slanke modellene som hun etter hvert hadde fått et stadig sterkere forhold til.

 

Men nå kunne hun ikke stoppe opp og lukke øynene. Nå måtte hun gå. Gå på med de litt for korte og altfor tjukke beina sine. Telle skrittene, og gå. Forbi det store, mørke vinduet ved Narvesen-bygget. Hun ville ikke se inn i det, se speilbildet sitt, men hun måtte. For Maria var ambisiøs. Hun hadde forbilder, og hun hadde et mål. Og underveis til det målet måtte hun fronte realitetene, hun måtte se sitt eget speilbilde, oftere enn hun ønsket. Ja, så ofte som overhodet mulig hadde hun lovet seg selv. Se på de slanke kvinnene, se på seg selv. Så se på de slanke kvinnene igjen, og deretter tilbake på seg selv. På nytt og på nytt, samme mønster. Belønning og straff. Bruke enhver mulighet, uansett hvor ubehagelig det var. Speilet på rommet sitt, speilet på badet, i gangen, i garderoben i gymmen. Og så alle de andre speilbildene ute i byen, i de mørke gatene, overalt hvor hun snublet rundt med kvapsete knær og feite føtter. Hun måtte se, se og stirre. Kjenne det langt inn, helt innerst inn. Den kvalme smaken i munnen. Ubehaget over å se seg selv. Se den tjukke skapningen, den vraltende vandreren i lave sko.

 

Men ubehaget til tross; ved siden av å se en tjukk skapning, så hun også en jente med en plan, et mål. I tillegg til fettet og den bleike huden så hun også det. En som var på vei et sted. Når hun stod på vekta, så hun det, og på de uåpnede matpakkene som samlet seg i søppelkassene langs skoleveien, så hun det. Og innimellom, på dager med viljestyrke av toppkarakter, så hun det også i doskåla. Langt igjen, men likevel på vei. Det gjaldt å holde seg sterk. Disiplinert.

 

Maria gjorde som hun hadde gjort hver fredag det siste året. Hun forsvant inn i kiosken rett før stengetid og plukket med seg nye motemagasin. Kjappe bevegelser, blikk over skuldra. Hjemme ble hun sittende å studere, forstå hvordan det skulle være, hvordan det måtte bli. Bare da, etter å ha fått nye bilder av utstående hoftebein i hodet, kunne hun lukke øynene og tenke på mulighetene. Det som skulle åpne seg. Den andre verdenen som hun visste fantes, den som hun ventet på.

 

På skolen hadde det begynt å florere av kjærestepar. Og det var ikke lenger flaue fjortisprosjekt som foregikk i det skjulte eller på fester. Plutselig hadde flere fått ordentlige forhold, og det var naturligvis de tynne jentene som stod med sine utvalgte og klinte i gangene. Kun de tynne, de som hadde kropper til sex og styrketrening og sol. Maria måtte forandre seg før hun kunne nærme seg noe som helst av det der. Hun var ekkel og tjukk, måtte holde seg vekk. Hun observerte likevel fra utsiden, prøvde å få med seg hvordan det hele fungerte, få med seg hvem som tok de ulike stegene inn i hverandres fellesskap. Hun likte at vindusrekka fortsatt var singel.

 

Maria hadde rutiner å følge, oppgaver å gjøre. Morgentur, ettermiddagstur og kveldstur, alltid kjappe steg og samme runde. I det siste med tyngre steiner i lommene. Hun tenkte på rumpa og lårene som disset, at hun aldri fikk forbrent nok. Og hun tenkte på de glatte, solbrune beina til dama på den nyeste forsiden. Hvordan det ville vært å være henne. Noen ganger, når hun hadde kommet opp i det riktige tempoet, det raskeste tempoet, når skritt-tellingen nærmest gikk av seg selv, var det som om det begynte å flyte i henne. Og det var da det kunne skje, det var i den flyten hun kunne leve seg inn i det. Det var da det kunne komme, alt det hun ville finne fram til. Den deilige, lette følelsen av å være en helt annen. Være hun med de solbrune beina, hun med den flate magen, de klare øynene, de tydelige kinnbeina. Hvor enkelt det var å være henne. Hvor mange muligheter som åpnet seg. Hvor mange framtidsplaner som ble lagt i den flyten, med mage, rumpe og bein som var på plass. Og sånn kunne hun gå og flyte av gårde, være lett, til og med glad, helt til hun plutselig kom til et vindu og fikk se en annen. Seg selv. Og de gangene når vindusglassene kom overraskende på, når speilbildene liksom spyttet henne tilbake til den smellfeite utgaven, til den dissende fettklumpen som var den faktiske Maria, ble det tomt. Tomt, og så meningsløst at hun nesten kunne finne på å kjøpe seg en sjokolade.

 

Det var en av de dagene hun hadde stått opp tidligere enn normalt. Lenge før de andre i huset våknet, hadde hun tatt fatt på den vanlige morgenturen. Inn i skogen, rundt tjernet, ned stien til løkka bak idrettshallen. Og det var på morgener som denne, når hun visste at ingen var våkne, at hun kunne våge seg på intervaller i bakken ved fotballbanen. Dundra med flesket, disser opp, disser ned.

 

Andpusten, nesten kvalm, og kun med en halv runde igjen; stopp. Hun stivnet midt i bakken. Av en bevegelse, en stemme? Og plutselig merket hun det i sidesynet. Inn fra høyre, en slentrende figur. Maria svelget, visste at hun ikke hadde annet valg enn å snu seg, snu seg i retning inntrengeren. Og det var som om hun så seg selv i sakte film akkurat da. Den tjukke skapningen vrir seg, hudfoldene beveger seg sakte, tungt, opp og ned. Lukten av svett fett strømmer ut av alle porer, alle tenkelige åpninger. Det smelter, brenner, svir.

 

Han stod der med et helt nytt blikk, ingen ord, bare intense øyne. Som om noe stod på spill, og hun var sikker på at hun visste hva som ville komme. Dundra med flesket, disser opp, disser ned. Vindusrekkas bakerste mann. Han som pleide å smile. En av de få som faktisk pleide å smile til henne. Nå stod han der med øyne som var på vei til ett eller annet. Øyne det foregikk ting i. Det var ikke smil i dem, det var noe helt annet. Han var blitt kvalm av henne. Det var åpenbart det som hadde skjedd. Dundra i bevegelse, langt mer kvalmende enn sittende foran ham på vindusrekka.

 

Det kjentes som en evighet. Hun sa ingenting, og han var dønn stille. Den store joggebuksa klistret seg fast til fettet, hun tenkte på hvordan det måtte se ut. Gå. Gå vekk. Maria festet blikket på en fugl et stykke opp i bakken. En pjuskete, grå liten tass. Den kunne fly når det passet den. Den kunne forsvinne så lett som bare det.

”Du må slutte.”

 

Det støkk i henne. Han snakket, stemmen var alvorlig. Hun kikket på ham. Så ham åpne munnen på nytt, og så kom det. Disser opp, disser ned.

”Du er blitt for tynn, Maria. Du ser sjuk ut.”

Stod han der og gjorde narr av henne? Stod han der og løy henne opp i fjeset?

”Har du tenkt at vi skal miste deg? Er det det du prøver på? Å forsvinne?”

Han svelget. Snakket mens hans svelget, snakket fort. Det var som om det fylte seg opp, som om det ble for mye der inne, for mye spytt, for mye som måtte ut. Men likevel stod han der og insisterte på hvert ord, svelget og fortsatte, som om det var en kamp, som om ordene ble presset ut av ham fra et annet sted, fra noen andre enn ham selv. Og øynene hans. De var så mye større enn før nå. Kunne han stå og gjøre narr av henne med de øynene? Mente han det han sa? At hun var blitt for tynn?

 

”Mora mi sier det er viktig med forbilder, og søstera mi har valgt seg ut deg, blitt helt oppslukt. Hun sitter i vinduet og ser deg gå og løpe alle de rundene dine. Du er ikke frisk. Du må skjerpe deg.”

 

Maria kjente det stikke i brystet, klø under føttene. Hun burde si noe, men munnen var sand, tunga en død ål.

”Hadde jeg ikke likt deg, likt deg skikkelig godt, hadde jeg aldri sagt noe.” En fugl som letter, en kvist som brekker.

”Men greia er at jeg liker den du er. Fra før av. Ikke den du prøver å bli.” Hun så på hendene hans. Knyttede never med hvite knoker. Han stod og spente hele kroppen og sa at han likte henne. Hun hadde ikke hørt feil, og det fortsatte å spille av der inne, inni det sultesvimle hodet. At han likte henne, likte den hun var. Avspilling. Musikk. Det svarte teppet sank rolig ned, lukket øynene hennes. I mørket på det duggvåte gresset, med et nesten umerkelig smil om munnen, husket hun bare at hun nikket da han spurte: ”Lar du meg hjelpe deg?”

Oppgaver

Generelt