Aktualitet

Vi som produserer frykt

Publisert: 03.12.2013 (13:50), Oppdatert: 06.08.2014 (12:22)

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.


Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.


Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.


Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.


Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

 

Kvinne som går alene  

Vi er blitt et mye reddere folk siden 2004. Det hjelper ikke at det er blitt mindre av det vi er redde for, frykten øker likevel.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

I 2004 sa 183 000 nordmenn at de daglig kjente angst som var utløst av nyheter om kriminalitet, krig, terror og katastrofer. Undersøkelsen ble gjennomført av TNS Gallup. Siden den gang har antallet anmeldte lovbrudd i Norge sunket med over 10 prosent. Så da er vi blitt et tryggere folk?

Tvert imot. Da TNS Gallup gjennomførte den samme undersøkelsen våren 2013, var antallet engstelige økt til 317 000. Jeg kjenner én av dem. Hun er en eldre kvinne som aldri har vært utsatt for noe kriminelt. Hun bor i et fredelig strøk i en liten by. Risikoen for at hun skal bli ranet, er knapt målbar. Likevel er hun redd. Hun leser aviser og ser Dagsrevyen. Dessverre leser hun ikke statistikk.

Noen blir fryktelig sinte når statistikken legges på bordet og tallene viser at Norge faktisk ikke blir farligere. Den som lener seg på tall, har ikke respekt for ofrene for ransmenn og voldtektsforbrytere. Den som peker på nedgangen i overfall, bør selv få slått ut tennene og se hva han da mener. «En sånn kommunisk avfall å dhimmi søppel som deg skulel hatt grisebank for lenge siden på offentlig sted», skrev en leser til meg (av respekt for budskapet har jeg beholdt ortografien) da jeg påpekte at høstens ransbølge i Oslo høyst sannsynlig ikke er noen bølge i det hele tatt.

Kanskje er han selv blitt ranet og mener han har grunn til å være redd. Men mest sannsynlig er han et offer for det som alltid skjer når mediene skremmer: Vi blir redde for feil ting. Det er flått i skogen, noen får borreliose og får livet snudd på hodet i kortere eller lengre tid. Men det er fremdeles farligere å gå i trafikken enn i skogen. Likevel har ikke løssalgsavisene forsider med bilder av en bil inne i en rød varseltrekant. Vi skriver om trafikksikkerhet på en helt annen måte enn vi skriver om flåttsikkerhet. I artikler om trafikkdød er det ofte plass til statistikk – som for Norges vedkommende heldigvis er svært positiv.

Den amerikanske medieforskeren David L. Altheide har skrevet mye om «mediert virkelighet» og «medielogikk». Han har påpekt forskjellen på journalistikk som setter hendelser inn i en sammenheng, og journalistikk som bare forsterker følelsen av at det er noe der ute som truer oss. Det ville vært mer enn rart om hver eneste lille sak om brukne neser, iPhone-tyverier eller knivstikking ble utstyrt med tall fra politiets statistikker, eller med referanser til internasjonal forskning. Men i det øyeblikk pressen får det for seg at det er en «voldsbølge», «drapsbølge» eller «ransbølge» under utvikling, betyr det svært mye for fryktproduksjonen hos publikum om det påståtte mønsteret blir sjekket mot statistikk og annen tilgjengelig kunnskap.

Barry Glassner, en annen amerikansk forsker som har studert journalistenes rolle i fryktproduksjonen, skriver i sin bok The Culture of Fear (1999) at pressen bruker «talende anekdoter i stedet for vitenskapelige fakta», og at måten vi skriver på, får hele grupper av mennesker til å fremstå som per definisjon farlige. Opp med hånden alle som ikke er blitt mer engstelige for grupper av innvandrerungdom etter å ha fulgt Oslo-avisene og NRK denne høsten.

Journalistenes forsvar er kjent: «Vi skriver bare om det som skjer.» Det er en banalisering av faget. Journalister velger blant det som skjer. Det aller, aller meste av det som skjer, blir ikke nevnt i det hele tatt. Men når vi først har identifisert et mønster, eller en bølge, som vi gjerne kaller det, leter vi etter nye hendelser som kan bekrefte dette mønsteret. Resultatet blir ofte at vi konstruerer falske bølger som får reelle konsekvenser, både for dem som blir redde uten grunn, og for dem som plutselig er blitt farligere, også det uten grunn.

Relatert innhold

Generelt