Fagstoff

Språkdebatt og språkpolitikk på 1800-tallet

Publisert: 03.12.2013 (21:54), Oppdatert: 15.12.2016 (08:55)

Tidslinjer

Les periodeomtalene Romantikk og Realisme og naturalisme i Språk- og litteraturhistorisk tidslinje.

 

Oversikt over de viktigste språkhistoriske endrlngene på 1800-tallet finner du her: 

 

Viktige språkhistoriske årstall   

 

Ivar Aasen og andre kjendiser og politikere anno 1895. Maleri.Ivar Aasen og andre kjendiser og politikere anno 1895  

Språk, identitet og selvbevissthet

Språkhistoria handler ikke først og fremst om språkreformer og bøyningsendringer. Språk er nemlig ikke bare bokstaver på et ark. Språk handler om identitet og selvbevissthet. Språk handler også om demokrati – retten til å bli hørt, retten til å ha en stemme som teller i samfunnet.

I den norske offentligheten på 1800-tallet var det en aktiv og frisk språkdebatt. Det var til tider steile fronter mellom byfolk og bygdefolk, mellom dem som ville holde på den tette kontakten med Danmark, og dem som ville reindyrke det genuint norske. Til tider blei ordskiftet ufint og usaklig. Det viser at på 1800-talet var spørsmålet om språk også et spørsmål om identitet og selvbevissthet – akkurat som det er i dag.

Høyre mot Venstre i språkpolitikken

Språkdebatt og språkpolitikk er på mange måter to sider av samme sak. Den offentlige debatten er ofte knyttet til politiske ambisjoner – ønsker om innflytelse og medbestemmelse. I den norske språkdebatten på slutten av 1800-tallet sto partiene Høyre og Venstre på hver si side. Høyre støttet fornorskingslinja til Knud Knudsen, mens Venstre omfavnet arbeidet til Ivar Aasen.

Ivar Aasen. Foto.Ivar Aasen  

Les om boka Det norske Folkesprogs Gramatik av Ivar Aasen i
Språk- og litteraturhistorisk tidslinje.

 

 

 

 

 

 

I videolenka fra NRK Skole forteller Oddgeir Bruaset om språksituasjonen i Norge på Aasens tid.

 

Ivar Aasen og landsmålet

Sunnmøringen Ivar Aasen ville bygge et nytt norsk skriftspråk på det norske talemålet. På de mange reisene sine rundt om i landet fikk han folk til å fortelle historier på eget talemål. Han lyttet til hvilke ord de brukte, hvordan de bøyde orda, og hvordan de formet setningene sine. Slik oppdaget han at det var mange fellestrekk i de norske dialektene, og det er disse fellestrekka han skriver ned.

Ottar Grepstad, som har skrevet en biografi om Ivar Aasen, har sagt: "Ivar Aasen skapte ikkje eit språk, han laga ikkje eit språk. Han fann eit språk." Dette var et språk som kunne brukes til å gi en stemme til mange nordmenn som til da hadde hatt få muligheter til å bli hørt. Før Aasen hadde fylt 40 år, hadde han klart å lage både ei ordbok og ei grammatikkbok over det norske folkespråket – et stort livsverk var oppfylt i ung alder.

Det demokratiske motivet

For Ivar Aasen var ikke språk bare et spørsmål om endinger og grammatikk, det var mest av alt et spørsmål om demokrati. I et demokrati har alle rett til å bli hørt og til å delta – da må man også ha et språk å uttrykke seg på.

Eliten i Norge skreiv dansk og la talemålet sitt så nært opp til dansk som mulig – de snakket noe man kaller "dannet dagligtale". Aasen mente at det var denne eliten som måtte endre skriftspråket sitt – de var tross alt i mindretall. I et demokrati må man ta hensyn til flertallet – og den store majoriteten i Norge var bønder med et talemål langt fra dansk. Det var dette språket, folkespråket, som måtte danne grunnlaget for skriftspråket til den nye nasjonen Norge.

Det sosiale og pedagogiske motivet

Et eget norsk språk var også viktig for å utjevne sosiale forskjeller i landet. Avstanden mellom eliten i byene og folk flest på landet, var enorm. En nøkkel for å utjevne disse forskjellene var en bedre skole. Mange barn lærte nemlig aldri å skrive eller lese – de fikk få timer på skolebenken, og når de først var der, opplevde de at bokstavene og språket i lærebøkene var fjernt for dem. Hva betydde egentlig "dreng" og "bange"?

For å bli regnet som myndig på 1800-tallet, måtte man bli konfirmert, og for å bli konfirmert måtte man kunne lese og gjøre rede for det som stod i Bibelen. Å lese blei derfor selve inngangsbilletten til samfunnet, men for mange blei dette for vanskelig. På 1800-tallet var det mange analfabeter i Norge. At man i Norge skreiv dansk, var derfor et stort pedagogisk problem.

Det nasjonale motivet

Knud Knudsen. Portrett.Knud Knudsen  

Lydklipp om den dannede dagligtalen (ekstern)

 

Les om boka Unorsk og norsk av Knud Knudsen i
Språk- og litteraturhistorisk tidslinje.

 

De pedagogiske, sosiale og demokratiske motivene til Aasen er alle nært knyttet til tanker fra opplysningstida på 1700-tallet. For at et samfunn skulle bli bedre og kunne utvikle seg, var det viktig at folket fikk utdanning og opplysning. Et annet motiv for Aasen var mer tuftet på tanker fra nasjonalromantikken: nemlig at en selvstendig nasjon måtte ha sitt eget språk, et språk som er typisk for den nasjonale folkeånden. Dette blir kalt for det nasjonale motivet til Aasen.

Knud Knudsen og fornorskingsprinsippet

Knud Knudsen var lærer ved Oslo katedralskole. Også han så daglig hvordan elevene strevde med det danske skriftspråket. Men Knudsen mente at løsninga til Aasen var for radikal. Han ønsket et norsk skriftspråk tuftet på ei gradvis fornorsking av dansk.

Knudsen ville ta utgangspunkt i den dannede dagligtalen – talemålet til eliten i byene – og gjøre dette om til et skriftspråk. Han fikk gjennomslag for disse tankene, og flere reformer på begynnelsen av 1900-tallet førte det danske skriftspråket gradvis nærmere den dannede dagligtalen og gjorde språket mer norsk. Knudsen blir derfor regnet som far til det vi i dag kjenner som bokmål.

Relatert innhold

Generelt