Klassisk reiselivslitteratur
Om vi kan snakke om klassisk reiselivslitteratur, så dreier denne seg ofte om beskrivelser av lengre reiser der formålet var personlig utvikling og innsikt i andre kulturer – det som blir kalt en dannelsesreise.
Dannelsesreise
Den klassiske «dannelsesreisen» beskrives slik på Wikipedia:
«Dannelsesreisen, også kalt The Grand Tour, har til formål å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. Dannelsesreiser er gjerne langvarige reiser på måneder, halve eller hele år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca.1660. Også i den dansk-norske statsforvaltningen (1660–1814) var dannelsesreisen en del av de høyere embetsmennenes utdannelse.
I relasjon til kunst virker dannelsesreisen slik at kunstneren kan bli inspirert til nye metoder som kan benyttes i arbeidet. Videre kan vedkommende studere andre lands museer, kunstsamlinger, bibliotek og teatre.
Den europeiske adelens klassiske dannelsesreiser, «Grand Tour», var i hovedsak slutt med den franske revolusjon, men reisene har tatt nye former og er i det 20. århundre blitt utviklet til turisme. Begrepet Grand Tour eksisterer fortsatt som en betegnelse for en type biler (Grand Tourer) (GT).
I nyere tid har interrailreiser og jorden rundt-reiser fått en beslektet rolle som dannelsesreise for norsk ungdom.»
Historisk grunnlag for opplevelser
Det er lett å kjenne seg igjen i mye av motivasjonen for dagens turister. Mange av dem som i dag legger ut på lengre reiser, har en forventning om stort personlig og kulturelt utbytte. Disse gruppene søker ofte eldre reisebeskrivelser og informasjonskilder for å få et sterkere historisk grunnlag for sine opplevelser.
Dagens reisende er ikke store forbrukere av klassiske reisebeskrivelser. Samtidig er det greit å være oppmerksom på slike kilder som en viktig del av historien og helheten.