Fagstoff

Vannbalanse hos landlevende dyr

Publisert: 29.08.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Springbukker søker skygge under et tre

Landlevende dyr taper kontinuerlig vann til omgivelsene sine. Vann går tapt ved fordampning fra kroppsoverflaten og respirasjonsorganene og gjennom produksjon av urin og avføring. Vanntapet erstattes gjennom mat og drikke, og i tillegg dannes vann som et sluttprodukt ved nedbrytning av næringsstoffer i cellene. Tilpasninger som bidrar til å redusere vanntapet, er viktig for landlevende dyr.

En meitemark med skinnende fuktig hud, kryper i gresset.Meitemark, amfibier og nakne snegler må oppholde seg i fuktige miljøer for å unngå for stort vanntap gjennom den bløte huden. 

 

 

En hund med tykk pels peser med tunga langt ute.En border collie peser for å kjøle seg ned. Fugler og mange pattedyr mangler svettekjertler og benytter pesing for å kvitte seg med varme. Ved pesing øker fordampningen av vann fra respirasjonsorganene.  

 

 

Tegning av ekstra lang og tynn nyrekanal, slik som tørketilpassede pattedyr har.Mange lange og tynne nefronkanaler gjør det mulig for tørketilpassede pattedyr å skille ut overskuddet av salter med et minimalt forbruk av vann.   

 

Video: En sjøløveunge som dier, får svært næringsrik melk med mye fett og proteiner.    

 

Albatrosshode med påtegnet saltkjertel i panna.Albatross med saltkjertler. Væsken som skilles ut, består nesten utelukkende av natrium og klorid og kan ha en langt høyere konsentrasjon av salter enn urinen. Til forskjell fra nyrene, som kontinuerlig lager urin, er saltkjertlene kun aktive når fuglene må kvitte seg med et overskudd av salter.   

Vanntap fra kroppsoverflaten

En snegle med hus kryper på et strå. Dyr med tynn og fuktig hud slik som amfibier og meitemark har lite beskyttelse mot fordampning. De må derfor oppholde seg i fuktige habitater for å hindre uttørking. Mange snegler har utviklet et kalkskall som kan lukkes for å redusere vanntapet.

En flue sitter på en blomst. Mange insekter er svært godt tilpasset et liv i tørre omgivelser. Disse har et ytre hudskjelett (kutikula) med et vokslag som danner en effektiv barriere mot vanntap, men likevel taper de noe vann ved fordampning, spesielt fra trakésystemet (respirasjonsorgan).

Nærbilde av en kumule med svettedråper.Kumule med svettedråper. En del pattedyr har svettekjertler som produserer væske som fordamper fra kroppsoverflaten.I motsetning til amfibier har krypdyr, fugler og pattedyr en tykk og tørr hud som bidrar til å redusere vanntapet fra kroppsoverflaten. Vanntapet vil imidlertid øke i varme og tørre omgivelser. Jevnvarme dyr (fugler og pattedyr) må benytte kroppsvann for å avkjøle kroppen ved fysisk aktivitet og når det er varmt.

Enkelte pattedyr lever i varme og svært tørre ørkenstrøk. For å spare på kroppsvannet tilbringer de det meste av tiden i huler under bakken hvor det er lavere temperatur og høyere luftfuktighet. For å redusere vanntapet har de også evne til å produsere svært små mengder urin.

Oppkonsentrering av salter i urinen

Alle pattedyr har evne til å produsere en urin hvor konsentrasjonen av salter er høyere enn i blodet. Denne evnen bestemmes av antallet og lengden på de tynneste nefronkanalene som danner et motstrømsystem for oppkonsentrering av salter i urinen. les mer

En ørkenrev med påtegnet nyrekanal.Fennek (ørkenrev) reduserer vanntapet ved å søke skygge og lage konsentrert urin ved hjelp av mange lange og tynne nefronkanaler. Ørkendyr har mange og lange nefronkanaler og kan lage en urin hvor konsentrasjonen av ioner er 15–30 ganger høyere enn i blodplasmaet. De kan derved skille ut overskuddet av salter med et minimalt forbruk av vann. Dette er en av årsakene til at slike dyr kan leve uten tilgang på fritt (ubundet) vann, og nesten utelukkende klare seg med det vannet som cellene danner ved nedbrytning av næringsstoffer. Til forskjell kan mennesker produsere en urin hvor konsentrasjonen av salter er inntil fire ganger høyere enn i blodplasmaet. skjul

 

Knølhval som dykker.Knølhval. Hvaler lever i havet og har ikke tilgang på ferskvann. Nyrene er imidlertid i stand til å lage en urin med så høy konsentrasjon av ioner at de kan drikke saltvann. Når en hval drikker en liter saltvann, produserer den drøyt 0,6 liter urin for å kvitte seg med saltoverskuddet. Et menneske som drikker en liter saltvann, må imidlertid produsere 1,3 liter urin for å kvitte seg med saltoverskuddet. Mennesker som drikker saltvann, vil derfor tape mye kroppsvæske.

Pattedyr som lever i ferskvann, som bever, har korte nyrekanaler og dermed liten evne til å oppkonsentrere urinen. De har rikelig tilgang på vann og ikke behov for å spare på det.

Diende pattedyr

Vannbalansen hos pattedyr blir også påvirket av at de dier ungene. Produksjonen av melk krever mye vann, men vanntapet kan reduseres ved å lage en svært energirik melk. Seler og hvaler produserer melk med svært høyt fettinnhold og med et innhold av proteiner som er betydelig høyere enn i kumelk. I melk hos weddellsel er det målt et fettinnhold på over 50 prosent, altså dobbelt så høyt som i kremfløte.

Saltkjertler

Fugler har en begrenset evne til å oppkonsentrere salter i urinen. Likevel kan unge albatrosser tilbringe mange år på åpent hav uten å være i kontakt med ferskvann. Dette er mulig fordi alle sjøfugler har saltkjertler som er spesialiserte for utskillelse av salter. Disse er plassert i skalletaket, og via et kanalsystem ledes væsken med salter ned til nesehulen.

Haviguaner har en kjertel som kan skille ut konsentrert saltlake.Tilsvarende saltkjertler finnes også hos krypdyr som lever i saltvann, som havskilpadder, havslanger, haviguaner og saltvannskrokodiller. Alle disse har saltkjertlene plassert i hodepartiet.

Oppgaver

Aktuelt stoff for

Praktisk stoff

Relatert innhold

Generelt